Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
== Samfunnet Rjukan – radikalisering og fagopposisjon == | == Samfunnet Rjukan – radikalisering og fagopposisjon == | ||
{{thumb|Red Ludvig Aas.JPG|Ludvig Aas tegnet av Viggo Fauske. Aas var i den første utgivelsesperioden til ukebladet ''Maana'' både redaktør, utgiver og viktigste bidragsyter|Viggo Fauske}}Da Ludvig Aas kom til Rjukan, hadde lokalsamfunnet gjennomgått en rekke store og opprivende faglige konflikter: I 1908 hadde det vært streik ved salpeterfabrikken, i 1911 lockout, i 1912 streiket arbeiderne igjen, og samme år som familien Aas kom, i 1916, var det på nytt arbeidskonflikt. Verdenskrigen som brøt ut i 1914, forsterket det politiske og sosiale spenningsnivået i lokalsamfunnet, i første omgang fordi krigen førte til arbeidsløshet og i neste runde fordi den forårsaket dyrtid og matmangel.<ref>Heidar 1976: s. 186.</ref> Konfliktene radikaliserte arbeiderbevegelsen på stedet. I 1915 hadde Rjukan faglige samorganisasjon sluttet seg til [https://snl.no/Fagopposisjonen_av_1911 Fagopposisjonen av 1911], den radikale retningen innen arbeiderbevegelsen.<ref>Bjørnson 1990: s. 408-431. Furre 1972. s. 105f.</ref> Fagopposisjonen gikk blant annet inn for sterkere kampmidler i arbeidskonflikter – som sympatistreik, boikott, obstruksjon og sabotasje – og nye organisasjonsformer – som flyttet makt fra sentralt LO-hold til lokale samorganisasjoner. Høsten 1915 engasjerte Rjukan faglige Samorganisasjon den radikale agitatoren og avismannen [[Peder Kaasmoli]], som var påvirket av syndikalistisk tenkning. Kaasmoli reiste rundt i distriktet, vervet medlemmer til arbeiderbevegelsens organisasjoner, holdt taler og foredrag og skrev i aviser og brosjyrer.<ref>Om Kaaslimo, se Christensen 1995: s. 348ff., s. 357ff., se også artikkel i Arbeidernes leksikon 1936: s. 939.</ref> Kaasmoli fyrte opp under spenningsforholdet mellom Norsk Hydro og arbeiderbevegelsen på Rjukan.<ref>Dahl 1983: s. 297.</ref> | {{thumb|Red Ludvig Aas.JPG|Ludvig Aas tegnet av Viggo Fauske. Aas var i den første utgivelsesperioden til ukebladet ''Maana'' både redaktør, utgiver og viktigste bidragsyter|Viggo Fauske}}Da Ludvig Aas kom til Rjukan, hadde lokalsamfunnet gjennomgått en rekke store og opprivende faglige konflikter: I 1908 hadde det vært streik ved salpeterfabrikken, i 1911 lockout, i 1912 streiket arbeiderne igjen, og samme år som familien Aas kom, i 1916, var det på nytt arbeidskonflikt. Verdenskrigen som brøt ut i 1914, forsterket det politiske og sosiale spenningsnivået i lokalsamfunnet, i første omgang fordi krigen førte til arbeidsløshet og i neste runde fordi den forårsaket [[dyrtid]] og matmangel.<ref>Heidar 1976: s. 186.</ref> Konfliktene radikaliserte arbeiderbevegelsen på stedet. I 1915 hadde Rjukan faglige samorganisasjon sluttet seg til [https://snl.no/Fagopposisjonen_av_1911 Fagopposisjonen av 1911], den radikale retningen innen arbeiderbevegelsen.<ref>Bjørnson 1990: s. 408-431. Furre 1972. s. 105f.</ref> Fagopposisjonen gikk blant annet inn for sterkere kampmidler i arbeidskonflikter – som sympatistreik, boikott, obstruksjon og sabotasje – og nye organisasjonsformer – som flyttet makt fra sentralt LO-hold til lokale samorganisasjoner. Høsten 1915 engasjerte Rjukan faglige Samorganisasjon den radikale agitatoren og avismannen [[Peder Kaasmoli]], som var påvirket av syndikalistisk tenkning. Kaasmoli reiste rundt i distriktet, vervet medlemmer til arbeiderbevegelsens organisasjoner, holdt taler og foredrag og skrev i aviser og brosjyrer.<ref>Om Kaaslimo, se Christensen 1995: s. 348ff., s. 357ff., se også artikkel i Arbeidernes leksikon 1936: s. 939.</ref> Kaasmoli fyrte opp under spenningsforholdet mellom Norsk Hydro og arbeiderbevegelsen på Rjukan.<ref>Dahl 1983: s. 297.</ref> | ||
Da det brøt ut streik våren 1916 og alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned, var stemningen blant arbeiderne orientert mot aksjon og handling – i tråd med fagopposisjonens anbefalinger. Hydros ledelse ga ikke etter, og LO sentralt svarte med å trekke ut stadig flere grupper av arbeidsfolk i sympatistreik – også i tråd med fagopposisjonens linje. Optimismen og kampviljen økte på Rjukan. Men arbeidsgiverne svarte med å varsle generallockout fra begynnelsen av juni, og dette fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov. På Rjukan vokste det fram en sterk overbevisning om at LO nå ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik. Det skjedde ikke. Loven ble vedtatt og sanksjonert, og LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på Samorganisasjonen på Rjukan, men den valgte å bøye seg. Etter et fem timer langt møte i Folkets hus vedtok et flertall av de organiserte å følge LO sentralt. Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor, og mange innenfor arbeiderbevegelsen i Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. | Da det brøt ut streik våren 1916 og alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned, var stemningen blant arbeiderne orientert mot aksjon og handling – i tråd med fagopposisjonens anbefalinger. Hydros ledelse ga ikke etter, og LO sentralt svarte med å trekke ut stadig flere grupper av arbeidsfolk i sympatistreik – også i tråd med fagopposisjonens linje. Optimismen og kampviljen økte på Rjukan. Men arbeidsgiverne svarte med å varsle generallockout fra begynnelsen av juni, og dette fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov. På Rjukan vokste det fram en sterk overbevisning om at LO nå ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik. Det skjedde ikke. Loven ble vedtatt og sanksjonert, og LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på Samorganisasjonen på Rjukan, men den valgte å bøye seg. Etter et fem timer langt møte i Folkets hus vedtok et flertall av de organiserte å følge LO sentralt. Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor, og mange innenfor arbeiderbevegelsen i Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. | ||