Veiledere, Administratorer, Skribenter
2 094
redigeringer
Opplastet fil
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Bildefil lastet opp) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Opplastet fil) |
||
| Linje 22: | Linje 22: | ||
=== Ukebladet gjenoppstår som syndikalistisk organ: 1921-1922 === | === Ukebladet gjenoppstår som syndikalistisk organ: 1921-1922 === | ||
Ifølge Helge Dahl reiste Aas fra Rjukan en periode etter at Maana gikk inn, men seinest i 1921 er han tilbake, og den 28. mai 1921 kom ukebladet ut på nytt. Denne gangen er ikke Aas utgiver, men bare redaktør. Utgiver er Rjukan lokale Samorganisasjon<ref>Dahl 1983. s. 306.</ref>, som var en avdeling av [[Norsk Syndikalistisk Føderasjon|Norsk Syndikalistisk Federation]]. Den såkalte lokale samorganisasjonen ble stiftet den 9. mars 1919, som et alternativ og en motvekt den faglige samorganisasjonen, som var tilknyttet LO og som mange arbeidere på Rjukan hadde mistet tilliten til. Ideologisk skilte syndikalismen seg både fra den sosialdemokratiske og den marxistiske retninga på minst to avgjørende punkter. For det første ved at den stilte seg avvisende til statsovertakelse av produksjonsmidlene og for det andre ved at den avviste politiske partiers rolle i overgangen til det sosialistiske samfunn. De store samfunnsendringene skulle i stedet gjennomføres gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, og nedenfra – lokalt – ved å overta produksjonsmidlene.<ref>Skjærpe 1981: s. 186.</ref> De lokale samorganisasjonene i Norge var faglige organisasjoner som ikke skilte mellom yrker eller arbeidsplasser. Organisasjonene sto utenfor LO, men mange av dem var tilsluttet «[https://sv.wikipedia.org/wiki/Sveriges_Arbetares_Centralorganisation Sveriges Arbetares Centralorganisation]», som var en landsomfattende svensk, syndikalistisk organisasjon. I Sverige var den syndikalistiske bevegelsen betydelig større, og de fleste medlemmene i Norge var også svensker fra begynnelsen av, ikke minst knyttet til steinindustrien i Østfold, som ble den geografiske porten for syndikalismen i Norge.<ref>Heidar 1981: s. 187f.</ref> | {{thumb|Maana 05.jpg|Da Maana utkom på nytt fra juni 1921, var ukebladet organ for syndikalistene på Rjukan. Ludvig Aas var fortsatt redaktør.|Nasjonalbiblioteket, Oslo}}Ifølge Helge Dahl reiste Aas fra Rjukan en periode etter at Maana gikk inn, men seinest i 1921 er han tilbake, og den 28. mai 1921 kom ukebladet ut på nytt. Denne gangen er ikke Aas utgiver, men bare redaktør. Utgiver er Rjukan lokale Samorganisasjon<ref>Dahl 1983. s. 306.</ref>, som var en avdeling av [[Norsk Syndikalistisk Føderasjon|Norsk Syndikalistisk Federation]]. Den såkalte lokale samorganisasjonen ble stiftet den 9. mars 1919, som et alternativ og en motvekt den faglige samorganisasjonen, som var tilknyttet LO og som mange arbeidere på Rjukan hadde mistet tilliten til. Ideologisk skilte syndikalismen seg både fra den sosialdemokratiske og den marxistiske retninga på minst to avgjørende punkter. For det første ved at den stilte seg avvisende til statsovertakelse av produksjonsmidlene og for det andre ved at den avviste politiske partiers rolle i overgangen til det sosialistiske samfunn. De store samfunnsendringene skulle i stedet gjennomføres gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, og nedenfra – lokalt – ved å overta produksjonsmidlene.<ref>Skjærpe 1981: s. 186.</ref> De lokale samorganisasjonene i Norge var faglige organisasjoner som ikke skilte mellom yrker eller arbeidsplasser. Organisasjonene sto utenfor LO, men mange av dem var tilsluttet «[https://sv.wikipedia.org/wiki/Sveriges_Arbetares_Centralorganisation Sveriges Arbetares Centralorganisation]», som var en landsomfattende svensk, syndikalistisk organisasjon. I Sverige var den syndikalistiske bevegelsen betydelig større, og de fleste medlemmene i Norge var også svensker fra begynnelsen av, ikke minst knyttet til steinindustrien i Østfold, som ble den geografiske porten for syndikalismen i Norge.<ref>Heidar 1981: s. 187f.</ref> | ||
Det er uklart når og hvordan syndikalismen fikk rotfeste på Rjukan, men hvorfor det skjedde virker enklere å besvare: Det var utbredt misnøye med den forsiktige forhandlingslinja til LO sentralt i arbeiderkollektivet på Rjukan. Vi har sett hvordan Fagopposisjonen av 1911 tidlig fikk gjennomslag i Rjukan faglige Samorganisasjon med et utvalg syndikalistiske aksjonsformer, men da også den bøyde av og ga etter for myndigheter og arbeidsgivere, var det mange arbeidere som tenkte at tiden var kommet for en «reinere» og mer kamporientert form for syndikalisme. | Det er uklart når og hvordan syndikalismen fikk rotfeste på Rjukan, men hvorfor det skjedde virker enklere å besvare: Det var utbredt misnøye med den forsiktige forhandlingslinja til LO sentralt i arbeiderkollektivet på Rjukan. Vi har sett hvordan Fagopposisjonen av 1911 tidlig fikk gjennomslag i Rjukan faglige Samorganisasjon med et utvalg syndikalistiske aksjonsformer, men da også den bøyde av og ga etter for myndigheter og arbeidsgivere, var det mange arbeidere som tenkte at tiden var kommet for en «reinere» og mer kamporientert form for syndikalisme. | ||