Marcus Thrane og kristendommen: Forskjell mellom sideversjoner

Artikkelen er en kommentar til fragmentariske og tungtveiende hendelser i arbeiderhistorien, med referanse til kontekster i kristendommen. I en moderne tidsalder synliggjør den berøringspunkter til et memento om utfordringenene i et pluralt samfunn, med hensyn til konkurrerende ideologier og ulike tros og livssyn, kulturer og politisk ståsted.         

Thrane var på Modum da februarrevolusjonen brøt løs, han filosoferte og grublet mye, fant samfunnsordningen gal og opplevde et personlig ansvar for å rette på tingene. Kristendommen slik den fremsto i sin offisielle fortolkning, anså han for å være både falsk og forvirrende. Det viktige spørsmålet ble for ham hvorfor en sann religion ikke kunne befri menneskeheten fra den rådende elendighet – og svaret var at det måtte komme en ny religion og en ny sosial rettferdighet. Ved siden av den sterke dragningen mot sosialistiske ideer, var det februarrevolusjonen som inspirerte ham, sammenstøtet mellom politiske, sosiale og nasjonale motsetninger; kampen mellom revisjon og revolusjon. Koht sier at Thrane i første rekke bygde sin agitasjon og aktivitet på dagens vilkår. I 1849 holdt han frem at han følte at han ikke var «noget skrivende Menneske, men et handlende; . . . .». Han sa også, at «Der er Theorier, men er Ingen til at praktisere».

Øverland skriver, at Thranes forsøk på å opprette en arbeiderforening på Enerhaugen og i Honoratus Hallings menighet i Aker prestegjeld første pinsedag 1850, var foranlediget av Hallings angrep på ham i For Fattig og Riig – og var et svar på Thranes angrep på presteskapet og kristendommen.

Den direkte foranledning til Thranes artikler i Arbeider-Foreningernes Blad nr. 17 og nr. 18 i månedsskiftet april-mai 1850, var det prestemøte som skulle holdes på Lillehammer i juni 1850, hvor man skulle drøfte prestenes forhold til avholdssaken, en del politiske saker samt interne kirkesaker. Bjørklund har betegnet artiklene som et generalangrep på presteskapet og den offisielle kristendom, som av Thrane ble beskrevet som et redskap i de herskendes hender. Prestene ble beskyldt for bevisst å føre folk bak lyset. Thrane var av den oppfatning at det var langt mer presserende å drøfte tidens sosiale spørsmål enn kirkelige ritualer og lignende. Artiklene skapte umiddelbart oppstandelse, særlig i kirkelige kretser, fordi de ble oppfattet som et forsøk på å undergrave samfunnets grunnpilarer og svekke den kristelige tro hos folk. Thrane hadde også tidligere vakt irritasjon i de første numrene av sitt blad, ved  forsøk på å kompromittere prestenes sjelesørgeriske virksomhet.  

Dommen, som ble stadfestet av Christiania stiftsoverrett 2. september, ble anket til Høyesterett, som ved dom av 11. desember 1850 frifant Thrane. Forsvareren holdt her frem at det var Thranes offentlige virksomhet retten hadde villet ramme; at det var uklokt å blande politiske motiver, meninger og gjerninger inn i en religionssak. Det var når religionen ikke lenger var motiv og mål for forfølgelsen, at retten burde forsøke «at undgaa Skinnet af, at der, enten ved Saksanlægget eller ved valget af Straf, var taget noget som helst politisk Hensyn.»

En ny idestrømning gjorde seg gjeldende i første halvdel av1800 – tallet; utopisk sosialisme; den presenterte en form for sosialisme som kom til uttrykk i flere utopiske systemer med felles kjennetegn å ville bøte på manglene med det kapitalistiske system. Et fellestrekk var synet på kristendommen som et middel i den herskende klasses hender til å undertrykke de lavere klasser. Blant de mange teoretikere fantes engelskmannen Robert Owen som ønsket å skape et samfunn i kommunistisk ånd, men de fleste var franskmenn: Francois Fourier fantaserte om et lykkelig idealsamfunn med en sammenslutning av 400 familier. Etienne  

Thranes datter sier i sine memoarer «at i hjertet trodde han at i grunden var kristendommens aand uadskillelig fra praktisk sosialisme, fordi denne var grundlagt paa hovedpunktene i Christi lære. Derav kom hans utaalmodighed naar folk som kaldte sig kristne ikke vilde vite av dette». Hun hevdet videre at han var agnostiker, at han aldri virkelig hadde fornektet en mulig skaper eller Jesus Kristus i unitarisk mening, og at det var den uvitende tro som presteskapet prakket på folk, som han kjempet mot. I sine siste år ble han sterkere grad henfallen til å tro på «den Store Ukjendte».