Margaretakirken (Maridalen): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Margaretakirken (Maridalen)|Margaretakirken]]''' var ei steinkirke reist omkring 1250 i [[Maridalen (Oslo)|Maridalen]] i [[Oslo]]. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved [[Maridalsvannet]]. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for [[Maridalsspillet]].</onlyinclude>

Kirken ble reist som en enskipa steinkirke i [[romansk stil]]. Den er orientert øst-vest, i tråd med kristen skikk. Koret er bygd som et separat rom, og er smalere enn skipet. Kirkeskipet måler 16 meter i lengde og 10,7 meter i bredde, mens koret er kvadratisk, 6,5 ganger 6,5 meter. Veggene står i fire meters høyde, og var opprinnelig noe høyere. Murkrona er ikke bevart, og man kjenner derfor ikke nøyaktig høyde. Veggene i koret var høyst sannsynlig lavere enn i skipet. Mangelen på murkrona betyr også at man ikke kjenner takkonstruksjonen. En rimelig antagelse er at taket kan ha vært av samme type som det i [[Tingelstad gamle kirke]]. Korportalen, åpninga mellom skip og kor, er bare 1,35 meter bred. Man vet ikke hvor høy den var, og ettersom sør- og vestportalene er av forskjellig høyde kan man ikke slutte noe ut fra dem. Et vindu og spor av et annet i sørveggen er bevart, plassert symmetrisk på sidene av portalen. Ut fra hvordan kirker av samme datering og type er bygget var det sannsynligvis ikke vindu i nordveggen. Det kan ha vært ett eller flere små vinduer i koret. Det er funnet spor etter hvit kalkpuss på veggene, både på utsida og innsida. Det er ikke funnet spor etter noe våpenhus, hvilket heller ikke var vanlig i perioden.  

Fil:Margareta kirkeruin, Oslo - Riksantikvaren-T046_01_0329.jpg|Margareta kirkeruin, 1913 {{byline|Gerhard Fischer/Riksantikvaren}}

* Dahl, Mathilde Simonsen: «Rekonstruksjon av St. Margaretakirken» i: ''Maridalens venner'', årsskrift 2005