Martinsen (bilforhandlere i Mosjøen): Forskjell mellom sideversjoner

{{Thumb|Martinsen, H. Bilverksted Alstahaug bilderamme.png|Rammer med ''H. Martinsen''-logo hang på mange stuevegger i Alstahaug|align=left|bredde=350}}

I [[1930-åra|trettiårene]] kom det stadig flere biler til [[Alstahaug kommune|Alstahaug]], noe som gjorde at bilvirksomheten tiltok.<ref name="N2013 p 4"/> Virksomheten ble senere utvidet til salg av nye og brukte biler samt persontransport, bensinstasjon, assuranse med mer. Ved siden av grunnleggende tjenester som reparasjon, tilbød bilverkstedet blant annet sveising, sprøytelakkering, vulkanisering og banepålegging.<ref name="N2013 p 4"/><ref name="tiltakskommisjon"/> Verkstedet hadde utstyr som dreiebenk, smergelskive, bormaskin, gjengeverktøyer og autogensveis.<ref name="N2013 p 4"/> Senere fikk verkstedet også løftebukk. På grunn av sin rødbrune farge som minnet om karamell, ble den kalt [[Smørbukken (løftebukk)|Smørbukken]]. Bilverkstedet hadde delelager og rekvisita.<ref name="N2013 p 4"/> Vareutvalget omfattet stort sett alt som bileiere kunne forlange, blant annet poleringspasta, slipepapir, maskeringsbånd, batterier, batterisyre, lyspærer, lamper, tenningsdeler, kardangledd, kjettinger, vinduspussere, bildekk, gummi, membran, frostvæske, bremsevæske og støtdemperolje.<ref name="N2013 p 4"/><ref name="N2013 p 5"/> Ikke minst kunne Martinsen skaffe reservedeler «av alle merker».<ref name="tiltakskommisjon"/>

Foretaket ''H. Martinsen'' hadde også [[bensinstasjon]],<ref name="N2013 p 5"/> men uten dagens innslag av pølser og brus. Når kunden stanset på plassen, gikk [[Herlof Martinsen (bilforhandler)|Herlof Martinsen]] eller en av sønnene nedover, låste opp pumpen og fylte drivstoff på tanken. Den gangen var der ingenting som het selvbetjening. Martinsen hadde flere drivstoffkunder, og særlig busser og lastebiler i området tanket hos ham. Det gjorde også sykehusbilen. Ikke minst hadde foretaket drosjebil.<ref name="N2013 p 5"/> Siden [[1927]] hadde Martinsen nemlig hatt tillatelse til å drive offentlig befordring.<ref name="N2013 p 5"/> Kundene var for det meste embetsmenn og handelsmenn som skulle til og fra møte i [[Sandnessjøen]]. Andre måtte ta til takke med rutebil. For [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]] i [[Bodø]] solgte foretaket bilforsikring.<ref name="N2013 p 5"/> Foretaket foretok også besiktigelse av biler og utarbeidelse av skadetakster med mer.<ref name="N2013 p 5"/>

Lite kjennes om ''H. Martinsen Bilverksted'' i trettiårene, som stort sett er et kildeløst tiår. Likevel gir et brev av [[1939]] innblikk i bilverkstedets interne arbeidsbetingelser før inngangen til [[1940]]. «H. Martinsen Automobil-reparasjonsverksted», som verkstedet kalte seg, søkte nemlig [[Tiltakskommisjonen]] om støtte på 5.000 kroner (2014-verdi: vel 150.000 kroner) til å utvide verkstedet.<ref name="tiltakskommisjon"/> I denne forbindelsen skrev Herlof Martinsen at han hadde en til to hjelpere og at han med større drift kunne beskjeftige mange flere. Formannskapet, med [[ordfører]] [[Jens Steiro]] i spissen, stilte seg sammen med [[lensmann]] [[Caspar Haugen]] bak søknaden, og bekreftet at «herr bilreparatør H. Martinsen [...] har drevet med bilreparasjoner i ca. 15 år, og har rikelig arbeide», men at det var utfordrende å finansiere større bygg og fornyelse av verktøyer og maskiner. Informasjonen kan tolkes dit at både ordrepågang og omsetning var høvelig gode, men at Martinsen ikke klarte å akkumulere investeringskapital, siden han &ndash; med formannskapets ord &ndash; hadde «så stor familie å forsørge» (kone og sju, senere åtte barn). Med andre ord var verkstedet i trettiårene ikke større enn at det gav levebrød til Martinsen-familien samt noen deltidsansatte.