Max Manus (film): Forskjell mellom sideversjoner

Filmen starter på Salafronten i [[Finland]], der Manus var med som frivillig. Etter å ha kommet hjem møter han blant annet [[Kolbein Lauring]], [[Gunnar Sønstebye]] og [[Gregers Gram]], og begynner å planlegge motstandsarbeid. I den første tida var det særlig [[den illegale presse|illegale aviser]] det gikk i, og vi blir presentert for en amatørgjeng som ikke helt innser hvor mye arbeid de må legge i sikkerhet og anonymitet. Lauring og Manus ble tatt, og Manus hoppa ut gjennom et vindu. Hardt skadd ble han lagt på [[Ullevål sykehus]], der de andre klarte å organisere flukt. Etter en lang reise kom han seg til Skottland, der han kom inn i [[Kompani Linge]] sammen med blant annet Gram. Lauring havna på [[Grini fangeleir|Grini]], der han ble sittende i tre år.

Som nevnt er det vanlig i historiske dramaer at man endrer noe på hendelsene som framstilles. Et svært vanlig grep er at man kutter ned på antall personer seerne må forholde seg til; i et så komprimert format som en spillefilm er dette ofte nødvendig. De sentrale personene i filmen er derfor noen ganger satt inn som erstattere for de som faktisk var med på enkeltaksjoner. En hovedkilde til filmen var de to bøkene Manus skrev kort tid etter krigen, ''Det vil helst gå godt'' og ''Det er alvor nå''. Disse er i stor grad skrevet ut fra hukommelsen, så allerede i kilden ligger det også noen feil. Et slikt grep, å fortelle Manus' egen historie framfor å hele tiden skulle korrigere gjennom andre kilder, er også et vanlig grep i historiske dramaer – man forteller den kjente historia, ikke nødvendigvis den korrekte. En del korrigeringer ble likevel foretatt, blant annet med hjelp av konsulentene [[Alf Johansen]] og [[Arnfinn Moland]].

Blant historikere var det særlig [[Erling Fossen]] og [[Lars Borgersrud]] som gikk tydelig ut mot filmen. Fossens hovedpoeng var at filmen var en ukritisk glorifisering av motstandskampen. Moland gikk i rette med ham, mens Fossen fikk støtte av blant annet [[Tore Pryser]] og [[Harald Berntsten]], som også mente at norsk krigshistorie er for unyansert og at hjemmefronten blir opphøyd langt over sin faktiske betydning. Borergsrud tok på sin side opp et konkret tilfelle han mente var feil, nemlig Manus' innsats i Finland. Har fikk han motstand fra både Tikken Manus og Gunnar Sønsteby. Også manusforfatter [[Thomas Nordseth-Tiller]] gikk ut mot Borgersrud, med henvisning til Kolbein Laurings dagbøker som beskrev kampsituasjoner i Finland.

I filmen bli Gram truffet i halsen og dør på gata utafor Plasskafeen. I virkeligheten ble han truffet av flere skudd, men var i live og forsøkte å utløse en håndgranat. Denne ble sparka vekk, og tyskerne forsøkte å frakte ham til sykehus. Gram døde under transporten.  

{|class="wikitable"

|

|

|