Max Tau

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 18. okt. 2017 kl. 16:51 av Olve Utne (samtale | bidrag) ({{bm}})
Hopp til navigering Hopp til søk
Max Tau fotografert i 1975.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen i Ober-Schlesien, Tyskland, nå Bytom i Polen, død 13. mars 1976 i Oslo) var forlagskonsulent og forfatter. Han var tyskfødt jøde, og kom til Norge som flyktning på slutten av 1930-tallet. Tau ble en sentral skikkelse i forlagsbransjen i Norge etter krigen. Han spilte en viktig rolle som formidler av norsk litteratur i Tyskland og omvendt, og var en drivkraft i arbeidet for å skape forståelse og forsoning mellom Norge og Tyskland.

Familie

Max Tau var sønn av forretningsmann Nathan Tau (1870-1941) og Julie Julius (1874-1942), og ble gift i 1944 i Stockholm med journalist Tove Filseth (1905-1994), som giftet seg på nytt som enke med legen Haakon Natvig (1905-2003).

Liv og virke

Max Tau var av jødisk herkomst, og vokste opp i Beuthen i Ober-Schlesien i det nåværende Bytom i Polen, den gang i Tyskland. Han tok studenteksamen i Berlin 1921 og studerte litteraturvitenskap, kunsthistorie, filosofi og psykologi i Berlin, Hamburg og Kiel. I Kiel tok Tau i 1928 doktorgraden med en avhandling om den tyske forfatteren Theodor Fontane,

Tau ble i 1928 ansatt som forlagskonsulent og litterær leder i Bruno Cassirer Verlag i Berlin, og han var også litteraturkritiker for Frankfurter Zeitung og tidsskriftet Deutsche Rundschau. Han viste i disse rollene interesse også for norsk og nordisk litteratur.

I 1938 måtte Tau flykte fra Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene, og han kom til Norge. Her ble han ansatt som forlagskonsulent i Johan Grundt Tanums forlag. I 1942 måtte Tau flykte igjen, denne gang fra Norge til Sverige. I Sverige fikk han norsk statsborgerskap i 1944. Han giftet seg i Stockholm med Tove Filseth, som hadde spilt en ledende rolle i Nansenhjelpens humanitære arbeid.

I 1946 ble Max Tau igjen knyttet til Grundt Tanum som konsulent. Fra 1953 til sin død arbeidet han for Aschehoug forlag, og også for Den norske Bokklubben. Tau gjorde en rekke tyske forfattere kjent i Norge, og ved hjelp av sine kontakter i Tyskland gjorde han også norske forfattere kjent der.

I 1950 mottok Max Tau de tyske forleggere og bokhandleres fredspris (Friedenspreis des Deutschen Buchhandels), og med prisbeløpet grunnla han et “Fredsbibliotek” som utgav fredslitteratur. Bøkene ble utgitt i en rekke land. Tau ga også selv ut flere bøker etter krigen, som Tro på mennesket (1946), For over oss er himmelen (1954), Landet jeg måtte forlate (1961), En flyktning finner sitt land (1964) og På forsoningens vei (1967), alle skrevet på tysk og deretter oversatt til norsk.

I 1960 var Tau med på å revitelisere Norsk-Tysk Selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft), som opprinnelig var grunnlagt før krigen. Han ble en viktig symbolfigur for forsoning og norsk-tysk samarbeid, og mottok en rekke utmerkelser, som Nelly-Sachs-prisen i 1965, Sonningprisen i 1970 og Forbundsrepublikken Tysklands fortjenesteorden i 1967 og 1972. Tau ble ridder av St. Olavs Orden i 1972.

Ettermæle

Max Tau er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

I en nekrolog i Aftenposten 15. mars 1976 av Iver Tore Svenning ble Max Tau beskrevet slik (utdrag):

Ser vi i dag tilbake på Max Taus gjerning og betydning, slår det oss kanskje at han i dette land først og fremst ble en veldig katalysator for menneskelighet. Upåvirket av skjeve smil smeltet han is, slik at det blotte grunnfjellet fikk komme frem i de mange sinn. ... Man har kalt Max Tau naiv, fordi han tilsynelatende ufortrødent kunne forkynne det humanitetens budskap som bare en blind tro på mennesket maktet å håpe på fortsatt liv for. Max Tau var imidlertid minst av alt naiv. Hans tro og håp var ofte mer enn fortvilet visshet om at verden og menneskene for å overleve bare hadde kjærlighetens, toleransens og forsoningens mulighet.

Max Tau er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Den tyske skole i Oslo (Deutsche Schule Oslo – Max Tau), fikk navn etter ham i 1998. I Kiel fikk en skole navn etter ham i 1967.

Kilder