Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude><includeonly>{{thumb høyre|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]] (1921).}}</includeonly><noinclude>[[Bilde:Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|thumb|200px|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]] i 1921 (ukjent fotograf).]]</noinclude> '''[[Mellomkrigstida]]''' er betegnelsen på perioden mellom [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]], og i norsk sammenheng vil det si tida fra [[1918]] til [[1940]]. Men uttrykket «mellomkrigstid» er ikke primært og i alle fall ikke alene en kronologisk betegnelse. Meningen med uttrykket ligger på et annet plan: Ofte har «mellomkrigstida» blitt brukt nærmest synonymt med «ei økonomisk krisetid i åra mellom første og annen verdenskrig.» Hvis vi på denne måten legger vekten på den økonomiske utviklinga, kan vi si at mellomkrigstida «egentlig» startet i [[1920]], for det var da den økonomiske etterkrigskrisa satte inn, og på tilsvarende vis kan vi si at den sluttet noen år før annen verdenskrig, for da begynte en rekke økonomiske variabler på nytt å peke i positiv retning. Med utgangspunkt i de økonomiske krisene kan vi altså argumentere for «ei kortere mellomkrigstid» enn den kronologiske. [[Berge Furre]] har gjort det.<noinclude><ref>Furre 1991: s. 78f.</ref></noinclude> Forutsetningen for at det skal være interessant å bruke uttrykket slik, er selvsagt at det er de økonomiske krisene som gir perioden mening som historisk periode. Andre historikere – som [[Hans Fredrik Dahl]] – har i stedet argumentert for «ei lengre mellomkrigstid», men da med utgangspunkt i mellomkrigstidas ideologi og politikk.<noinclude><ref>Dahl 1999.</ref></noinclude> </onlyinclude> Den lange mellomkrigstida regner Dahl at varer fra åra etter at storindustrien etablerer seg i Norge rett før første verdenskrig og til og med 1950-tallet: «Denne lange mellomkrigstiden gir mer av begynnelse og slutt, og derfor mer av dynamisk kontekst, til det særpregede og motsetningsfylte tankelivet mellom de to verdenskrigene», hevder Dahl.<ref>Dahl 1999: s. 22.</ref> En opplagt forutsetning for at dette grepet skal fungere, er at hovedtyngden av tematikken – de store oppslagene som Dahl kaller det – finner sted innenfor det kronologiske spennet mellom 1918 og 1940, men ved å føye til litt i forkant og etterkant får vi tak i mer av bakgrunnen for det som skjedde og ettervirkningene av det.

 

{{thumb høyre|Gjøvik støberi1914.jpg|[[Gjøvik støperi|Støyperiet på Gjøvik]] gikk med store underskudd på 1920-tallet. Bedriften var da eid av [[Felleskjøpet Agri|Felleskjøpet]].}}Som nevnt ovenfor, opplevde mange folk mellomkrigstida som ei nærmest sammenhengende krisetid. Denne opplevelsen har vært med å prege historieframstillingene, slik det er beskrevet i innledningen. Men denne tolkningen trenger nyansering. Fra et overgripende nasjonalt perspektiv kan vi si at det snarere var tre enn én sammenhengende krise, og at det mellom kriseårene var flere oppgangsår. Videre var det variasjoner fra næring til næring, og fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Dessuten er det viktig å understreke at det som framsto som krise på kort sikt, snarere hadde karakter av nødvendig omstilling eller transformasjon på lang sikt. Hvis vi går kronologisk til verks, kan vi med [[Berge Furre]] skille mellom følgende bølgebevegelser, som var særlig tydelig innenfor industrien:<ref>Furre 2000: s. 38f.</ref>

Da [[første verdenskrig|krigen]] sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg.  Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921.<ref>Bull 1979: s. 19, Furre 1991. s. 80.</ref> Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte [[paripolitikken]]. Under ledelse av sentralbanksjefen [[Nicolai Rygg]] (1872-1957) gjennomførte [[Norges Bank]] en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn.<ref>Furre 1972: s. 129-134, Bull 1979: s. 86-95, Kjeldstadli 1994: s. 173, Furre 2000: s. 39-41.</ref>