Skribenter
87 027
redigeringer
→Kulturell brytningstid
| Linje 86: | Linje 86: | ||
== Kulturell brytningstid == | == Kulturell brytningstid == | ||
{{thumb|Østlandsk reisning årsmøte 1923.jpg|Østlandsk reisnings årsmøte på Eidsvoll.|1923.}} | |||
Mellomkrigstida var også en konfliktpreget periode på det kulturelle plan, hvis vi med kultur tenker på de immaterielle, mentale eller åndelige dimensjonene i samfunnslivet. For å fange inn forutsetningene i noen av de kulturelle konfliktene kan det være fruktbart å anvende nettopp et kronologisk videre begrep om mellomkrigstida, slik Hans Fredrik Dahl har argumentert for. Tre viktige temaer var språk, alkohol og kirke, som hver kan fanges inn i tre strider som startet i åra etter 1905, språkstrid, kirkestrid og strid om alkohol. | Mellomkrigstida var også en konfliktpreget periode på det kulturelle plan, hvis vi med kultur tenker på de immaterielle, mentale eller åndelige dimensjonene i samfunnslivet. For å fange inn forutsetningene i noen av de kulturelle konfliktene kan det være fruktbart å anvende nettopp et kronologisk videre begrep om mellomkrigstida, slik Hans Fredrik Dahl har argumentert for. Tre viktige temaer var språk, alkohol og kirke, som hver kan fanges inn i tre strider som startet i åra etter 1905, språkstrid, kirkestrid og strid om alkohol. | ||
=== Språkstrid === | === Språkstrid === | ||
{{thumb|Arnulf Øverland.jpg|[[Arnulf Øverland]] var engasjert både i språkstriden, der han kjempet mot samnorsken, og i kulturkampen, der han var en av de tydeligste kulturradikalerne i landet. Velkjent er hans utfall mot kristendommen, og striden med teologen [[Ole Hallesby]].|[[Leif Ørnelund]]/[[Oslo Museum]]|1949}} | |||
Etter oppløsningen av unionen med Sverige fikk målreisningssaken god grobunn: «No var den politiske unionen med Sverige oppløyst – neste steg mot full nasjonal sjølvhevding var å løysa opp den språklege unionen med Danmark», som Berge Furre har formulert det. Nynorsken begynte å få gjennomslag på lokalplanet i skoleverket og kommunestyringa. I 1906 ble [[Noregs Mållag]] stiftet, og arbeidet for å gjøre nynorsk til et nasjonalt mål startet for alvor. Året etter ble [[Riksmålsforbundet]] opprettet. Målstriden ble etter hvert også en politisk sak. Venstre og Høyre grupperte seg bak hvert sitt standpunkt. Venstre gikk inn for likestilling mellom målformene. Høyre støttet Riksmålsforbundets arbeid. Arbeiderpartiet – men også [[Frisinnede Venstre]] – stilte seg mer nøytrale. I 1917 og 1938 kom det rettskrivingsreformer som tok sikte på å nærme de to målformene til hverandre. Tilnærmingsforsøkene mobiliserte til kamp, særlig fra nynorsk side. Det vokste også fram organiserte bevegelser som støttet tilnærmingspolitikken, for eksempel [[Østlandsk reisning]], som øvde innflytelse på rettskrivningsreformen av 1917. | Etter oppløsningen av unionen med Sverige fikk målreisningssaken god grobunn: «No var den politiske unionen med Sverige oppløyst – neste steg mot full nasjonal sjølvhevding var å løysa opp den språklege unionen med Danmark», som Berge Furre har formulert det. Nynorsken begynte å få gjennomslag på lokalplanet i skoleverket og kommunestyringa. I 1906 ble [[Noregs Mållag]] stiftet, og arbeidet for å gjøre nynorsk til et nasjonalt mål startet for alvor. Året etter ble [[Riksmålsforbundet]] opprettet. Målstriden ble etter hvert også en politisk sak. Venstre og Høyre grupperte seg bak hvert sitt standpunkt. Venstre gikk inn for likestilling mellom målformene. Høyre støttet Riksmålsforbundets arbeid. Arbeiderpartiet – men også [[Frisinnede Venstre]] – stilte seg mer nøytrale. I 1917 og 1938 kom det rettskrivingsreformer som tok sikte på å nærme de to målformene til hverandre. Tilnærmingsforsøkene mobiliserte til kamp, særlig fra nynorsk side. Det vokste også fram organiserte bevegelser som støttet tilnærmingspolitikken, for eksempel [[Østlandsk reisning]], som øvde innflytelse på rettskrivningsreformen av 1917. | ||
| Linje 100: | Linje 98: | ||
=== Strid om alkohol === | === Strid om alkohol === | ||
{{thumb|Nordliens Haap.jpg|Avholdslosjen [[Nordliens Haap]] på [[Østre Toten]] holdt det gående gjennom hele mellomkrigstida.|Ukjent}} {{thumb|Brev fra Schous bryggeri Kristiania 1920.JPG|Brev fra [[Schous bryggeri]] fra 1920 om forbudssaken.}} | |||
Ingen sak i mellomkrigstida mobiliserte så sterkt som avholdssaka. I denne saken var det Arbeiderpartiet som gikk lengst.<ref>Furre 1972: s. 65.</ref> Partiet så avholdssaken i et klassepolitisk perspektiv. Alkoholen truet mange arbeiderhjem. I 1912 satte partiet kravet om totalavhold på programmet. Det var særlig de yngre og mest radikale i partiet som støttet totalavholdssaken. Slik var det også i Venstre, der det særlig var kretsen rundt [[Johan Castberg]] som gikk inn for totalavhold.<ref>Furre 1972: s. 66.</ref> Men den breieste støtten hadde saken i kraft av lekmannsbevegelsen. Det var oppslutningen fra det lavkirkelige kristenfolket som formet avholdssaken til en folkebevegelse. Omkring 1912 hadde bevegelsen omkring 250 000 medlemmer. Sterkest var støtten på [[Sørlandet]] og den søndre del av [[Vestlandet]]. Lederne gikk inn for en gradvis tørrlegging av hele landet gjennom samlagsavstemninger. Under første verdenskrig ble det imidlertid et generelt forbud mot alkohol. Etter krigen krevde avholdsfolket at forbudets skulle forlenges av Stortinget. Kravet møtte motstand, men Stortinget gikk inn for at det skulle holdes en rådgivende folkeavstemning. Avstemningen ble holdt i 1919. Omkring 500 000 stemte for forbud, drøyt 300 000 var mot. Det var store regionale forskjeller i stemmegivningen. På deler av Sørlandet og Vestlandet var det stort flertall for forbud. I [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]] var flertallet stort sett noe mindre. På [[Østlandet]] var det derimot flertall mot forbud. Stortinget tok avstemningen til følge og innførte forbud mot omsetning av brennevin og hetvin. Forbudet skapte store spenninger i forhold til de vinproduserende landene. For å unngå sanksjoner mot norsk fiskeeksport måtte Norge gå med på stor import av brennevin og vin. Flere regjeringskriser oppsto som en mer eller mindre direkte følge av forbudspolitikken. I 1926 ble det holdt ny avstemning. Den endte med flertall mot forbud (531 000 mot 423 000), og resulterte i forbudet ble opphevet.<ref>Furre 1972: s. 173f.</ref> | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||