Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude><includeonly>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|Eiker Arkiv, Øvre Eiker Bibliotek|1921}}</includeonly><noinclude>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|Eiker Arkiv, Øvre Eiker Bibliotek|1921}}</noinclude> '''[[Mellomkrigstida]]''' er betegnelsen på perioden mellom [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]], og i norsk sammenheng vil det si tida fra [[1918]] til [[1940]]. Men uttrykket «mellomkrigstid» er ikke primært og i alle fall ikke alene en kronologisk betegnelse. Meningen med uttrykket ligger på et annet plan: Ofte har «mellomkrigstida» blitt brukt nærmest synonymt med «ei økonomisk krisetid i åra mellom første og andre verdenskrig.» Hvis vi på denne måten legger vekten på den økonomiske utviklinga, kan vi si at mellomkrigstida «egentlig» startet i [[1920]], for det var da den økonomiske etterkrigskrisa satte inn, og på tilsvarende vis kan vi si at den sluttet noen år før andre verdenskrig, for da begynte en rekke økonomiske variabler på nytt å peke i positiv retning. Med utgangspunkt i de økonomiske krisene kan vi altså argumentere for «ei kortere mellomkrigstid» enn den kronologiske. [[Berge Furre]] har gjort det.<noinclude><ref>Furre 1991: s. 78f.</ref></noinclude> Forutsetningen for at det skal være interessant å bruke uttrykket slik, er selvsagt at det er de økonomiske krisene som gir perioden mening som historisk periode. Andre historikere – som [[Hans Fredrik Dahl]] – har i stedet argumentert for «ei lengre mellomkrigstid», men da med utgangspunkt i mellomkrigstidas ideologi og politikk.<noinclude><ref>Dahl 1999.</ref></noinclude> </onlyinclude> Den lange mellomkrigstida regner Dahl at varer fra åra etter at storindustrien etablerer seg i Norge rett før første verdenskrig og til og med 1950-tallet: «Denne lange mellomkrigstiden gir mer av begynnelse og slutt, og derfor mer av dynamisk kontekst, til det særpregede og motsetningsfylte tankelivet mellom de to verdenskrigene», hevder Dahl.<ref>Dahl 1999: s. 22.</ref> En opplagt forutsetning for at dette grepet skal fungere, er at hovedtyngden av tematikken – de store oppslagene som Dahl kaller det – finner sted innenfor det kronologiske spennet mellom 1918 og 1940, men ved å føye til litt i forkant og etterkant får vi tak i mer av bakgrunnen for det som skjedde og ettervirkningene av det. | <onlyinclude><includeonly>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|[[Eiker Arkiv]], [[Øvre Eiker Bibliotek]]|1921}}</includeonly><noinclude>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|[[Eiker Arkiv]], [[Øvre Eiker Bibliotek]]|1921}}</noinclude> '''[[Mellomkrigstida]]''' er betegnelsen på perioden mellom [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]], og i norsk sammenheng vil det si tida fra [[1918]] til [[1940]]. Men uttrykket «mellomkrigstid» er ikke primært og i alle fall ikke alene en kronologisk betegnelse. Meningen med uttrykket ligger på et annet plan: Ofte har «mellomkrigstida» blitt brukt nærmest synonymt med «ei økonomisk krisetid i åra mellom første og andre verdenskrig.» Hvis vi på denne måten legger vekten på den økonomiske utviklinga, kan vi si at mellomkrigstida «egentlig» startet i [[1920]], for det var da den økonomiske etterkrigskrisa satte inn, og på tilsvarende vis kan vi si at den sluttet noen år før andre verdenskrig, for da begynte en rekke økonomiske variabler på nytt å peke i positiv retning. Med utgangspunkt i de økonomiske krisene kan vi altså argumentere for «ei kortere mellomkrigstid» enn den kronologiske. [[Berge Furre]] har gjort det.<noinclude><ref>Furre 1991: s. 78f.</ref></noinclude> Forutsetningen for at det skal være interessant å bruke uttrykket slik, er selvsagt at det er de økonomiske krisene som gir perioden mening som historisk periode. Andre historikere – som [[Hans Fredrik Dahl]] – har i stedet argumentert for «ei lengre mellomkrigstid», men da med utgangspunkt i mellomkrigstidas ideologi og politikk.<noinclude><ref>Dahl 1999.</ref></noinclude> </onlyinclude> Den lange mellomkrigstida regner Dahl at varer fra åra etter at storindustrien etablerer seg i Norge rett før første verdenskrig og til og med 1950-tallet: «Denne lange mellomkrigstiden gir mer av begynnelse og slutt, og derfor mer av dynamisk kontekst, til det særpregede og motsetningsfylte tankelivet mellom de to verdenskrigene», hevder Dahl.<ref>Dahl 1999: s. 22.</ref> En opplagt forutsetning for at dette grepet skal fungere, er at hovedtyngden av tematikken – de store oppslagene som Dahl kaller det – finner sted innenfor det kronologiske spennet mellom 1918 og 1940, men ved å føye til litt i forkant og etterkant får vi tak i mer av bakgrunnen for det som skjedde og ettervirkningene av det. | ||
Uansett om vi velger å legge vekt på det ene eller andre perspektivet, så har kriseforståelsen vært et tradisjonelt fellestrekk ved historikernes tilnærming til mellomkrigstida. Denne forståelsen oppsto allerede før annen verdenskrigen, og den hadde selvsagt bakgrunn i samtidas opplevelse av samfunnsforholdene. Det er heller ikke vanskelig å finne objektive belegg for denne forståelsen, særlig på det sosiale, men også på det ideologisk-politiske og økonomiske plan. Samtidig er det viktig å merke seg at et uttrykk som for eksempel «de harde trettiåra» ikke bare avspeiler realiteter, men også representerte et viktig slagord, et slagord som ikke minst fikk kraft i Gerhardsen-perioden etter andre verdenskrig.<ref>Furre 1972: s. 241: «'Dei harde trettiåra' var eit viktig omgrep - og slagord - i det politiske meiningsskifte under heile Gerhardsen-perioden etter siste krig. Det skulle legitimera regjeringsmakta for Arbeidarpartiet: Så ille hadde det vore før dei fekk ta over!»</ref> Forestillingen om den krisepregede og politisk spenningsfylte mellomkrigstida under borgerlig styre – og med NKP som en farlig trussel fra utsida av det parlamentariske system – var en del av Arbeiderpartiets retorikk i etterkrigstida. Det er rimelig å tro at dette retoriske aspektet har vært med på å forsterke forestillingen om mellomkrigsperioden som ei sammenhengende krisetid - i skarp kontrast til Gerhardsen-epokens «Vekst og velstand.» Den siste historikergenerasjonen har problematisert og i betydelig grad modifisert denne forståelsen. Selv om kriseaspektet er viktig, er det blitt framhevd at mellomkrigsåra vel så mye kan tolkes som en omstillingsperiode på mange plan. De økonomiske strukturene ble endret og fornyet. Det parlamentariske system fikk bredere tilslutning. De grunnleggende motsetningsforholdene som lenge hadde splittet det norske samfunnet – motsetningene mellom arbeid og kapital og mellom by og land – ble tilsynelatende forsonet gjennom viktige overenskomster, i form av henholdsvis Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet og kriseforliket mellom [[Arbeiderpartiet]] og [[Bondepartiet]]. Begge disse ble inngått i 1935.<ref>Lange 1997. s. 12f, Kjeldstadli 1994: s. 223, Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland. s. 261f.</ref> | Uansett om vi velger å legge vekt på det ene eller andre perspektivet, så har kriseforståelsen vært et tradisjonelt fellestrekk ved historikernes tilnærming til mellomkrigstida. Denne forståelsen oppsto allerede før annen verdenskrigen, og den hadde selvsagt bakgrunn i samtidas opplevelse av samfunnsforholdene. Det er heller ikke vanskelig å finne objektive belegg for denne forståelsen, særlig på det sosiale, men også på det ideologisk-politiske og økonomiske plan. Samtidig er det viktig å merke seg at et uttrykk som for eksempel «de harde trettiåra» ikke bare avspeiler realiteter, men også representerte et viktig slagord, et slagord som ikke minst fikk kraft i Gerhardsen-perioden etter andre verdenskrig.<ref>Furre 1972: s. 241: «'Dei harde trettiåra' var eit viktig omgrep - og slagord - i det politiske meiningsskifte under heile Gerhardsen-perioden etter siste krig. Det skulle legitimera regjeringsmakta for Arbeidarpartiet: Så ille hadde det vore før dei fekk ta over!»</ref> Forestillingen om den krisepregede og politisk spenningsfylte mellomkrigstida under borgerlig styre – og med NKP som en farlig trussel fra utsida av det parlamentariske system – var en del av Arbeiderpartiets retorikk i etterkrigstida. Det er rimelig å tro at dette retoriske aspektet har vært med på å forsterke forestillingen om mellomkrigsperioden som ei sammenhengende krisetid - i skarp kontrast til Gerhardsen-epokens «Vekst og velstand.» Den siste historikergenerasjonen har problematisert og i betydelig grad modifisert denne forståelsen. Selv om kriseaspektet er viktig, er det blitt framhevd at mellomkrigsåra vel så mye kan tolkes som en omstillingsperiode på mange plan. De økonomiske strukturene ble endret og fornyet. Det parlamentariske system fikk bredere tilslutning. De grunnleggende motsetningsforholdene som lenge hadde splittet det norske samfunnet – motsetningene mellom arbeid og kapital og mellom by og land – ble tilsynelatende forsonet gjennom viktige overenskomster, i form av henholdsvis Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet og kriseforliket mellom [[Arbeiderpartiet]] og [[Bondepartiet]]. Begge disse ble inngått i 1935.<ref>Lange 1997. s. 12f, Kjeldstadli 1994: s. 223, Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland. s. 261f.</ref> | ||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
====Vekstfase 2: [[1928]]-[[1930]]==== | ====Vekstfase 2: [[1928]]-[[1930]]==== | ||
{{thumb|Arbeidere ved Vestfos Cellulosefabrik (oeb-177448).jpg|Arbeidere ved Vestfos Cellulosefabrik|Eiker Arkiv, Øvre Eiker Bibliotek|1930}} | |||
Etter at paripolitikken var gjennomført og [[gullstandarden]] etablert, fulgte enda et par gode år. I 1930 lå produksjonen 30 prosent over nivået 10 år tidligere.<ref>Bull 1979: s. 18.</ref> Inntektene økte for folk som var i arbeid. Men den økonomiske oppgangen fikk likevel ikke en like sterk og gunstig sosial effekt som under forrige vekstfase. Arbeidsløsheten var fortsatt stor. Konfliktnivået i arbeidslivet var meget høyt. I 1928 var det flere ulovlige streiker. Stortinget svarte med å skjerpe lovverket for arbeidslivet. Fra nå av måtte fagorganisasjonene, som den anklagede part, føre bevis for at de hadde forsøkt å hindre ulovlige streiker, hvis de skulle gå fri for økonomisk ansvar. Tidligere hadde det vært opp til den klagende part, arbeidsgiverne, å føre bevis – i tråd med vanlig rettsoppfatning. Samtidig ble det åpnet for tukthusstraff for å forfølge streikebrytere, og det ble forbudt å gi økonomisk støtte til ulovlige streiker. Under konfliktene i 1928 forbød dessuten [[Sosialdepartementet]] kommunene å gi [[forsorgsstøtte]] til personer som streiket.<ref>Furre 1972: s. 153.</ref> Den økonomiske veksten gjorde likevel at den harde linja kulminerte i 1928. I 1929 ble loven om tvungen lønnsnemnd lagt til side, og i 1930 ble det innført amnesti for alle som var dømt eller skulle for retten for brudd på loven.<ref>Furre 1972: s. 154.</ref> Både 1929 og 1930 var rolige år i arbeidslivet. Noen historikere har også betraktet 1927/1928 som et vendepunkt i mer historisk forstand: Da skjedde det en tilnærming mellom partene som pekte fram mot [[hovedavtalen]] i 1935. | Etter at paripolitikken var gjennomført og [[gullstandarden]] etablert, fulgte enda et par gode år. I 1930 lå produksjonen 30 prosent over nivået 10 år tidligere.<ref>Bull 1979: s. 18.</ref> Inntektene økte for folk som var i arbeid. Men den økonomiske oppgangen fikk likevel ikke en like sterk og gunstig sosial effekt som under forrige vekstfase. Arbeidsløsheten var fortsatt stor. Konfliktnivået i arbeidslivet var meget høyt. I 1928 var det flere ulovlige streiker. Stortinget svarte med å skjerpe lovverket for arbeidslivet. Fra nå av måtte fagorganisasjonene, som den anklagede part, føre bevis for at de hadde forsøkt å hindre ulovlige streiker, hvis de skulle gå fri for økonomisk ansvar. Tidligere hadde det vært opp til den klagende part, arbeidsgiverne, å føre bevis – i tråd med vanlig rettsoppfatning. Samtidig ble det åpnet for tukthusstraff for å forfølge streikebrytere, og det ble forbudt å gi økonomisk støtte til ulovlige streiker. Under konfliktene i 1928 forbød dessuten [[Sosialdepartementet]] kommunene å gi [[forsorgsstøtte]] til personer som streiket.<ref>Furre 1972: s. 153.</ref> Den økonomiske veksten gjorde likevel at den harde linja kulminerte i 1928. I 1929 ble loven om tvungen lønnsnemnd lagt til side, og i 1930 ble det innført amnesti for alle som var dømt eller skulle for retten for brudd på loven.<ref>Furre 1972: s. 154.</ref> Både 1929 og 1930 var rolige år i arbeidslivet. Noen historikere har også betraktet 1927/1928 som et vendepunkt i mer historisk forstand: Da skjedde det en tilnærming mellom partene som pekte fram mot [[hovedavtalen]] i 1935. | ||