Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:Notlag 2.jpg|thumb|200px|Levering av [[Sildefiske|sild]] fra steng ved Høydalsneset i [[Volda kommune|Volda]] (Ukjent, 1936)]][[Hjelp:Lokalsamfunn|Lokalsamfunn]] som var avhengige av fiske oppviste et krisemønster som skilte seg både fra de typiske industristedene og jordbruksbygdene. Kombinasjonen fiske og jordbruk dominerte langs kysten. Det var ikke mer enn omtrent fjerdeparten av fiskerne som hadde fiske som eneste yrke. Under første verdenskrig hadde fiskerinæringa gjennomlevd en enestående prisvekst. Etter krigen kom et kraftig omslag. Prisene falt – og samtidig skulle renter og avdrag betales på investeringer som var blitt gjort i de gode tidene under krigen. En rekke utenrikspolitiske forhold forverret situasjonen: For fiskerne i [[Finnmark]] var det særlig alvorlig at det russiske markedet gikk tapt etter revolusjonen i 1917. Den strenge alkoholpolitikken fra 1919 – med forbud mot omsetning av brennevin og sterkvin – skapte dessuten en alvorlig krise i forhold til alkoholeksporterende land som Frankrike, Spania og Portugal, som var viktige markeder for norsk fiskeeksport. Fiskeprisene holdt seg lave gjennom mellomkrigsåra, men prisfallet ble i betydelig grad kompensert ved fangstøkning. Fangstvolumet ble doblet i tiåret mellom 1920 og 1930.