Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

=== Nye partidannelser på borgerlig side ===

På borgerlig side fortsatte [[Venstre]] og [[Høyre]] å være de dominerende partiene, men tyngdepunktet forskjøv seg gradvis mot Høyre. Hovland og Danielsen hevder at hovedportalen til mellomkrigstidens politiske historie er flertallsresolusjonen fra [[Arbeiderpartiet]]s landsmøte i 1918, «der partiet forbeholdt seg retten til revolusjonær masseaksjon selv om det ikke hadde noe stortingsflertall bak seg.»<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 278.</ref> Denne radikaliseringen – som hadde startet mange år tidligere – skapte revolusjonsfrykt på borgelig side. Det politiske landskapet ble polarisert, og polariseringen førte til velgerflukt fra Venstre. Etter at partiet mistet flertallet på Stortinget i 1918, gikk det nærmest fra nederlag til nederlag i løpet av mellomkrigstida. I 1915 hadde partiet 74 mandater, i 1936 23. Høyre befestet sin posisjon som det dominerende partiet på borgerlig side i tida mellom krigene. Partiet arbeidet for borgerlig samling. I tida etter første verdenskrig gikk en liberal sosialreformatorisk tendens gjennom Høyre, som gjorde at partiet i spørsmålet om innføring av alderstrygd fant sammen med den sosialistiske siden, da et utkast til lov om alderstrygd var oppe til behandling i Stortinget i 1923.<ref>Seip 1981: s. 46f.</ref> Høyre og Arbeiderpartiet ble blant annet enige om en finansiering bygd på et skatteprinsipp som fungerte sosialt utjevnende.<ref>Seip 1994: s. 147.</ref> Etter at arbeiderbevegelsen ble svekket av splittelser og velgerflukt, dreide imidlertid partiet i konservativ retning, noe som har blitt tolket som et uttrykk for at den liberale sosialpolitiske vendingen var et resultat av trusselen fra en sterk og samlet revolusjonær arbeiderbevegelse.