Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

Den politiske utviklinga i mellomkrigstida har en rekke særtrekk, som manifesterer seg både sentralt – i storting og regjering – og på lokalplanet, i norske kommunestyrer. Både perioden fram til 1918 og perioden etter annen verdenskrig var preget av at regjeringsmakten lå forankret i et solid flertall av ett parti, som [[Edgar Hovland]] og [[Rolf Danielsen]] har sagt.<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 277.</ref> Mellomkrigstida derimot var kjennetegnet av mindretallsregjeringer og hyppige regjeringsskifter. Fra 1920 til 1935 hadde Norge 10 borgerlige mindretallsregjeringer, som gjennomsnittlig styrte i underkant av ett og et halvt år. Den vanskelige situasjonen for statsfinansene, den kommunale gjeldskrisa og parikrisa skapte spenninger i forholdet mellom de borgerlige partiene i mellomkrigstida. Ett annet viktig trekk ved perioden er at det politiske systemet ble gjenstand for fundamental kritikk. I store grupper av befolkningen mistet systemet legitimitet. Mens de politiske institusjonene fram til første verdenskrig og etter annen verdenskrig hadde alminnelig tilsutning i opinionen, ble de i «den lange mellomkrigstida» utfordret av sterke organisasjoner både på politikkens venstre og høyre kant.  Et meget konkret uttrykk for dette var de sterke spenningene i partisystemet, som førte til splittelser innenfor mange av de gamle partiene og dannelser av en del nye.