Skribenter
87 027
redigeringer
→Krise 1: 1920-1923
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 11: | Linje 11: | ||
Da [[første verdenskrig]] sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921.<ref>Bull 1979: s. 19, Furre 1991. s. 80.</ref> Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte [[paripolitikken]]. Under ledelse av sentralbanksjefen [[Nicolai Rygg]] (1872-1957) gjennomførte [[Norges Bank]] en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn.<ref>Furre 1972: s. 129-134, Bull 1979: s. 86-95, Kjeldstadli 1994: s. 173, Furre 2000: s. 39-41.</ref> | Da [[første verdenskrig]] sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921.<ref>Bull 1979: s. 19, Furre 1991. s. 80.</ref> Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte [[paripolitikken]]. Under ledelse av sentralbanksjefen [[Nicolai Rygg]] (1872-1957) gjennomførte [[Norges Bank]] en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn.<ref>Furre 1972: s. 129-134, Bull 1979: s. 86-95, Kjeldstadli 1994: s. 173, Furre 2000: s. 39-41.</ref> | ||
Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL ([[Arbeidernes faglige landsorganisasjon]], fra 1957: LO, [[Landsorganisasjonen]]) satte hardt mot hardt, og det ble konflikt. På det meste var 120 000 arbeidere ute i [[streik]]. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for [[arbeiderbevegelsen]]. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel.<ref>Furre 1972: s. 150f.</ref> | Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL ([[Arbeidernes faglige landsorganisasjon]], fra 1957: LO, [[Landsorganisasjonen]]) satte hardt mot hardt, og det ble [[Storstreiken i 1921|landsomfattende konflikt]]. På det meste var 120 000 arbeidere ute i [[streik]]. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for [[arbeiderbevegelsen]]. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel.<ref>Furre 1972: s. 150f.</ref> | ||
====Vekstfase 1: [[1923]]-[[1925]]==== | ====Vekstfase 1: [[1923]]-[[1925]]==== | ||