Skribenter
87 027
redigeringer
Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
→Krise 1: 1920-1923
| (9 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude><includeonly>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|[[Eiker Arkiv]], [[Øvre Eiker Bibliotek]]|1921}}</includeonly><noinclude>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|[[Eiker Arkiv]], [[Øvre Eiker Bibliotek]]|1921}}</noinclude> '''[[Mellomkrigstida]]''' er betegnelsen på perioden mellom [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]], og i norsk sammenheng vil det si tida fra [[1918]] til [[1940]]. Men uttrykket «mellomkrigstid» er ikke primært og i alle fall ikke alene en kronologisk betegnelse. Meningen med uttrykket ligger på et annet plan: Ofte har «mellomkrigstida» blitt brukt nærmest synonymt med «ei økonomisk krisetid i åra mellom første og andre verdenskrig.» Hvis vi på denne måten legger vekten på den økonomiske utviklinga, kan vi si at mellomkrigstida «egentlig» startet i [[1920]], for det var da den økonomiske etterkrigskrisa satte inn, og på tilsvarende vis kan vi si at den sluttet noen år før andre verdenskrig, for da begynte en rekke økonomiske variabler på nytt å peke i positiv retning. Med utgangspunkt i de økonomiske krisene kan vi altså argumentere for «ei kortere mellomkrigstid» enn den kronologiske. [[Berge Furre]] har gjort det.<noinclude><ref>Furre 1991: s. 78f.</ref></noinclude> Forutsetningen for at det skal være interessant å bruke uttrykket slik, er selvsagt at det er de økonomiske krisene som gir perioden mening som historisk periode. Andre historikere – som [[Hans Fredrik Dahl]] – har i stedet argumentert for «ei lengre mellomkrigstid», men da med utgangspunkt i mellomkrigstidas ideologi og politikk.<noinclude><ref>Dahl 1999.</ref></noinclude> </onlyinclude> Den lange mellomkrigstida regner Dahl at varer fra åra etter at storindustrien etablerer seg i Norge rett før første verdenskrig og til og med 1950-tallet: «Denne lange mellomkrigstiden gir mer av begynnelse og slutt, og derfor mer av dynamisk kontekst, til det særpregede og motsetningsfylte tankelivet mellom de to verdenskrigene», hevder Dahl.<ref>Dahl 1999: s. 22.</ref> En opplagt forutsetning for at dette grepet skal fungere, er at hovedtyngden av tematikken – de store oppslagene som Dahl kaller det – finner sted innenfor det kronologiske spennet mellom 1918 og 1940, men ved å føye til litt i forkant og etterkant får vi tak i mer av bakgrunnen for det som skjedde og ettervirkningene av det. | <onlyinclude><includeonly>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|[[Eiker Arkiv]], [[Øvre Eiker Bibliotek]]|1921}}</includeonly><noinclude>{{thumb|Hakavik kraftstasjon (oeb-242211).jpg|Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved [[Hakavik kraftverk]] på [[Fiskum]] i [[Øvre Eiker]]|[[Eiker Arkiv]], [[Øvre Eiker Bibliotek]]|1921}}</noinclude> '''[[Mellomkrigstida]]''' er betegnelsen på perioden mellom [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]], og i norsk sammenheng vil det si tida fra [[1918]] til [[1940]]. Men uttrykket «mellomkrigstid» er ikke primært og i alle fall ikke alene en kronologisk betegnelse. Meningen med uttrykket ligger på et annet plan: Ofte har «mellomkrigstida» blitt brukt nærmest synonymt med «ei økonomisk krisetid i åra mellom første og andre verdenskrig.» Hvis vi på denne måten legger vekten på den økonomiske utviklinga, kan vi si at mellomkrigstida «egentlig» startet i [[1920]], for det var da den økonomiske etterkrigskrisa satte inn, og på tilsvarende vis kan vi si at den sluttet noen år før andre verdenskrig, for da begynte en rekke økonomiske variabler på nytt å peke i positiv retning. Med utgangspunkt i de økonomiske krisene kan vi altså argumentere for «ei kortere mellomkrigstid» enn den kronologiske. [[Berge Furre]] har gjort det.<noinclude><ref>Furre 1991: s. 78f.</ref></noinclude> Forutsetningen for at det skal være interessant å bruke uttrykket slik, er selvsagt at det er de økonomiske krisene som gir perioden mening som historisk periode. Andre historikere – som [[Hans Fredrik Dahl]] – har i stedet argumentert for «ei lengre mellomkrigstid», men da med utgangspunkt i mellomkrigstidas ideologi og politikk.<noinclude><ref>Dahl 1999.</ref></noinclude> </onlyinclude> Den lange mellomkrigstida regner Dahl at varer fra åra etter at storindustrien etablerer seg i Norge rett før første verdenskrig og til og med 1950-tallet: «Denne lange mellomkrigstiden gir mer av begynnelse og slutt, og derfor mer av dynamisk kontekst, til det særpregede og motsetningsfylte tankelivet mellom de to verdenskrigene», hevder Dahl.<ref>Dahl 1999: s. 22.</ref> En opplagt forutsetning for at dette grepet skal fungere, er at hovedtyngden av tematikken – de store oppslagene som Dahl kaller det – finner sted innenfor det kronologiske spennet mellom 1918 og 1940, men ved å føye til litt i forkant og etterkant får vi tak i mer av bakgrunnen for det som skjedde og ettervirkningene av det. | ||
Uansett om vi velger å legge vekt på det ene eller andre perspektivet, så har kriseforståelsen vært et tradisjonelt fellestrekk ved historikernes tilnærming til mellomkrigstida. Denne forståelsen oppsto allerede før annen verdenskrigen, og den hadde selvsagt bakgrunn i samtidas opplevelse av samfunnsforholdene. Det er heller ikke vanskelig å finne objektive belegg for denne forståelsen, særlig på det sosiale, men også på det ideologisk-politiske og økonomiske plan. Samtidig er det viktig å merke seg at et uttrykk som for eksempel «de harde trettiåra» ikke bare avspeiler realiteter, men også representerte et viktig slagord, et slagord som ikke minst fikk kraft i Gerhardsen-perioden etter andre verdenskrig.<ref>Furre 1972: s. 241: «'Dei harde trettiåra' var eit viktig omgrep - og slagord - i det politiske meiningsskifte under heile Gerhardsen-perioden etter siste krig. Det skulle legitimera regjeringsmakta for Arbeidarpartiet: Så ille hadde det vore før dei fekk ta over!»</ref> Forestillingen om den krisepregede og politisk spenningsfylte mellomkrigstida under borgerlig styre – og med NKP som en farlig trussel fra utsida av det parlamentariske system – var en del av Arbeiderpartiets retorikk i etterkrigstida. Det er rimelig å tro at dette retoriske aspektet har vært med på å forsterke forestillingen om mellomkrigsperioden som ei sammenhengende krisetid - i skarp kontrast til Gerhardsen-epokens «Vekst og velstand.» Den siste historikergenerasjonen har problematisert og i betydelig grad modifisert denne forståelsen. Selv om kriseaspektet er viktig, er det blitt framhevd at mellomkrigsåra vel så mye kan tolkes som en omstillingsperiode på mange plan. De økonomiske strukturene ble endret og fornyet. Det parlamentariske system fikk bredere tilslutning. De grunnleggende motsetningsforholdene som lenge hadde splittet det norske samfunnet – motsetningene mellom arbeid og kapital og mellom by og land – ble tilsynelatende forsonet gjennom viktige overenskomster, i form av henholdsvis Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet og kriseforliket mellom [[Arbeiderpartiet]] og [[Bondepartiet]]. Begge disse ble inngått i 1935.<ref>Lange 1997. s. 12f, Kjeldstadli 1994: s. 223, Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland. s. 261f.</ref> | Uansett om vi velger å legge vekt på det ene eller andre perspektivet, så har kriseforståelsen vært et tradisjonelt fellestrekk ved historikernes tilnærming til mellomkrigstida. Denne forståelsen oppsto allerede før annen verdenskrigen, og den hadde selvsagt bakgrunn i samtidas opplevelse av samfunnsforholdene. Det er heller ikke vanskelig å finne objektive belegg for denne forståelsen, særlig på det sosiale, men også på det ideologisk-politiske og økonomiske plan. Samtidig er det viktig å merke seg at et uttrykk som for eksempel «de harde trettiåra» ikke bare avspeiler realiteter, men også representerte et viktig slagord, et slagord som ikke minst fikk kraft i Gerhardsen-perioden etter andre verdenskrig.<ref>Furre 1972: s. 241: «'Dei harde trettiåra' var eit viktig omgrep - og slagord - i det politiske meiningsskifte under heile Gerhardsen-perioden etter siste krig. Det skulle legitimera regjeringsmakta for Arbeidarpartiet: Så ille hadde det vore før dei fekk ta over!»</ref> Forestillingen om den krisepregede og politisk spenningsfylte mellomkrigstida under borgerlig styre – og med NKP som en farlig trussel fra utsida av det [[Parlamentarisme|parlamentariske system]] – var en del av Arbeiderpartiets retorikk i etterkrigstida. Det er rimelig å tro at dette retoriske aspektet har vært med på å forsterke forestillingen om mellomkrigsperioden som ei sammenhengende krisetid - i skarp kontrast til Gerhardsen-epokens «Vekst og velstand.» Den siste historikergenerasjonen har problematisert og i betydelig grad modifisert denne forståelsen. Selv om kriseaspektet er viktig, er det blitt framhevd at mellomkrigsåra vel så mye kan tolkes som en omstillingsperiode på mange plan. De økonomiske strukturene ble endret og fornyet. Det parlamentariske system fikk bredere tilslutning. De grunnleggende motsetningsforholdene som lenge hadde splittet det norske samfunnet – motsetningene mellom arbeid og kapital og mellom by og land – ble tilsynelatende forsonet gjennom viktige overenskomster, i form av henholdsvis Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet og kriseforliket mellom [[Arbeiderpartiet]] og [[Bondepartiet]]. Begge disse ble inngått i 1935.<ref>Lange 1997. s. 12f, Kjeldstadli 1994: s. 223, Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland. s. 261f.</ref> | ||
== Mellomkrigstidas økonomiske og sosiale utvikling == | == Mellomkrigstidas økonomiske og sosiale utvikling == | ||
| Linje 11: | Linje 11: | ||
Da [[første verdenskrig]] sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921.<ref>Bull 1979: s. 19, Furre 1991. s. 80.</ref> Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte [[paripolitikken]]. Under ledelse av sentralbanksjefen [[Nicolai Rygg]] (1872-1957) gjennomførte [[Norges Bank]] en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn.<ref>Furre 1972: s. 129-134, Bull 1979: s. 86-95, Kjeldstadli 1994: s. 173, Furre 2000: s. 39-41.</ref> | Da [[første verdenskrig]] sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921.<ref>Bull 1979: s. 19, Furre 1991. s. 80.</ref> Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte [[paripolitikken]]. Under ledelse av sentralbanksjefen [[Nicolai Rygg]] (1872-1957) gjennomførte [[Norges Bank]] en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn.<ref>Furre 1972: s. 129-134, Bull 1979: s. 86-95, Kjeldstadli 1994: s. 173, Furre 2000: s. 39-41.</ref> | ||
Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL ([[Arbeidernes faglige landsorganisasjon]], fra 1957: LO, [[Landsorganisasjonen]]) satte hardt mot hardt, og det ble konflikt. På det meste var 120 000 arbeidere ute i [[streik]]. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for [[arbeiderbevegelsen]]. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel.<ref>Furre 1972: s. 150f.</ref> | Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL ([[Arbeidernes faglige landsorganisasjon]], fra 1957: LO, [[Landsorganisasjonen]]) satte hardt mot hardt, og det ble [[Storstreiken 1921|landsomfattende konflikt]]. På det meste var 120 000 arbeidere ute i [[streik]]. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for [[arbeiderbevegelsen]]. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel.<ref>Furre 1972: s. 150f.</ref> | ||
====Vekstfase 1: [[1923]]-[[1925]]==== | ====Vekstfase 1: [[1923]]-[[1925]]==== | ||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF «det strategiske overtaket» siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle.<ref>Furre 1972: s. 195f.</ref> Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den.<ref>Furre 1972: s. 196.</ref> | Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF «det strategiske overtaket» siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle.<ref>Furre 1972: s. 195f.</ref> Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den.<ref>Furre 1972: s. 196.</ref> | ||
Selv om AFL som organisasjon søkte å opptre forsiktig og unngå politisering av lønnskonflikten, ble 1931 likevel året for en av de hardeste konfrontasjoner i norsk arbeidsliv i mellomkrigstida: [[Menstadslaget]], som fant sted den 8. juni i nærheten av [[Porsgrunn]]. Utgangspunktet for hendelsen var at NAF hadde tatt ut [[Norsk Hydro]] i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene på [[Herøya]]. De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fagforeningene protesterte, men ledelsen i Hydro nektet å innstille virksomheten. Det sto om et viktig prinsipp, argumenterte ledelsen, «arbeidets frihet.» Konflikten ekskalerte raskt i løpet av mai 1931. Arbeiderne hadde utspillet: Arbeidsfolk som var rammet av lockouten mobiliserte et demonstrasjonstog som jaget bort transportarbeiderne. Bedriften svarte med å få tilkalt statspolitiet, for å få i gang arbeidet igjen. På initiativ fra Den revolusjonære fagopposisjonen av 1929, ei opposisjonell gruppe innenfor fagbevegelsen som hadde en sterk posisjon i [[Grenland|Grenlandsområdet]], ble det nok en gang mobilisert et demonstrasjonstog den 8. juni. Deltakerne i demonstrasjonen jaget bort både uorganiserte arbeidere og statspoliti fra Menstad. Hendelsen vakte stor oppsikt. Riktignok var personskadene små, og hendelsen i seg selv ganske isolert, men den symbolske betydningen var stor: Her ble viktige demokratiske prinsipper og statens autoritet utfordret på en farlig måte. Regjeringen svarte denne gang med å sende mer statspoliti, et gardekompani og krigsskip. Telemark bataljon ble også mobilisert, men et godt stykke unna, hvis det skulle vise seg at soldatene fra distriktet var upålitelige. Den revolusjonære fagopposjonen av 1929 - som var influert av NKP - førsøkte å mobilisere til generalstreik i distriktet, men tapte en avstemning om dette blant de fagorganiserte. Initiativet gikk dermed over til det offisielle faglige apparatet. Etter en stund kom det i gang forhandlinger, og konfliktnivået ble betydelig lavere.<ref>Furre 1991: s. 109f., Skeie 2007: s. 176f.</ref> Spenningen mellom arbeiderbevegelsen og deler av regjeringsapparatet var imidlertid fortsatt stor, og forsvarsdepartementet under Vidkun Quislings ledelse la i 1932 detaljerte planer for en kuppartet aksjon, basert på en kombinasjon av militære og frivillige styrker, hvis en lignende situasjon skulle oppstå.<ref>Dahl 2001: s. 78f.</ref> Men forholdene stabiliserte seg, og Menstadslaget symboliserer noe av et vendepunkt. I åra som fulgte var det få arbeidskonflikter, selv om arbeidsløsheten fortsatt var høy. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige. | Selv om AFL som organisasjon søkte å opptre forsiktig og unngå politisering av lønnskonflikten, ble 1931 likevel året for en av de hardeste konfrontasjoner i norsk arbeidsliv i mellomkrigstida: [[Menstadslaget]], som fant sted den 8. juni i nærheten av [[Porsgrunn]]. Utgangspunktet for hendelsen var at NAF hadde tatt ut [[Norsk Hydro]] i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene på [[Herøya (Porsgrunn)|Herøya]]. De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fagforeningene protesterte, men ledelsen i Hydro nektet å innstille virksomheten. Det sto om et viktig prinsipp, argumenterte ledelsen, «arbeidets frihet.» Konflikten ekskalerte raskt i løpet av mai 1931. Arbeiderne hadde utspillet: Arbeidsfolk som var rammet av lockouten mobiliserte et demonstrasjonstog som jaget bort transportarbeiderne. Bedriften svarte med å få tilkalt statspolitiet, for å få i gang arbeidet igjen. På initiativ fra Den revolusjonære fagopposisjonen av 1929, ei opposisjonell gruppe innenfor fagbevegelsen som hadde en sterk posisjon i [[Grenland|Grenlandsområdet]], ble det nok en gang mobilisert et demonstrasjonstog den 8. juni. Deltakerne i demonstrasjonen jaget bort både uorganiserte arbeidere og statspoliti fra Menstad. Hendelsen vakte stor oppsikt. Riktignok var personskadene små, og hendelsen i seg selv ganske isolert, men den symbolske betydningen var stor: Her ble viktige demokratiske prinsipper og statens autoritet utfordret på en farlig måte. Regjeringen svarte denne gang med å sende mer statspoliti, et gardekompani og krigsskip. Telemark bataljon ble også mobilisert, men et godt stykke unna, hvis det skulle vise seg at soldatene fra distriktet var upålitelige. Den revolusjonære fagopposjonen av 1929 - som var influert av NKP - førsøkte å mobilisere til generalstreik i distriktet, men tapte en avstemning om dette blant de fagorganiserte. Initiativet gikk dermed over til det offisielle faglige apparatet. Etter en stund kom det i gang forhandlinger, og konfliktnivået ble betydelig lavere.<ref>Furre 1991: s. 109f., Skeie 2007: s. 176f.</ref> Spenningen mellom arbeiderbevegelsen og deler av regjeringsapparatet var imidlertid fortsatt stor, og forsvarsdepartementet under Vidkun Quislings ledelse la i 1932 detaljerte planer for en kuppartet aksjon, basert på en kombinasjon av militære og frivillige styrker, hvis en lignende situasjon skulle oppstå.<ref>Dahl 2001: s. 78f.</ref> Men forholdene stabiliserte seg, og Menstadslaget symboliserer noe av et vendepunkt. I åra som fulgte var det få arbeidskonflikter, selv om arbeidsløsheten fortsatt var høy. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige. | ||
====Vekstfase 3: [[1933]]-[[1935]]==== | ====Vekstfase 3: [[1933]]-[[1935]]==== | ||
| Linje 47: | Linje 47: | ||
=== Fiskerinæringa – prisfall og fangstøkning === | === Fiskerinæringa – prisfall og fangstøkning === | ||
{{thumb|Notlag 2.jpg|Levering av [[sild]] fra steng ved Høydalsneset i [[Volda kommune|Volda]]|1936}}[[Hjelp:Lokalsamfunn|Lokalsamfunn]] som var avhengige av fiske oppviste et krisemønster som skilte seg både fra de typiske industristedene og jordbruksbygdene. Kombinasjonen fiske og jordbruk dominerte langs kysten. Det var ikke mer enn omtrent fjerdeparten av fiskerne som hadde fiske som eneste yrke. Under første verdenskrig hadde fiskerinæringa gjennomlevd en enestående prisvekst. Etter krigen kom et kraftig omslag. Prisene falt – og samtidig skulle renter og avdrag betales på investeringer som var blitt gjort i de gode tidene under krigen. En rekke utenrikspolitiske forhold forverret situasjonen: For fiskerne i [[Finnmark]] var det særlig alvorlig at det russiske markedet gikk tapt etter revolusjonen i 1917. Den strenge alkoholpolitikken fra 1919 – med forbud mot omsetning av brennevin og sterkvin – skapte dessuten en alvorlig krise i forhold til alkoholeksporterende land som Frankrike, Spania og Portugal, som var viktige markeder for norsk fiskeeksport. Fiskeprisene holdt seg lave gjennom mellomkrigsåra, men prisfallet ble i betydelig grad kompensert ved fangstøkning. Fangstvolumet ble doblet i tiåret mellom 1920 og 1930. | |||
=== Kommuner i krise === | === Kommuner i krise === | ||
| Linje 61: | Linje 61: | ||
== Politiske spenninger – sentralt og lokalt == | == Politiske spenninger – sentralt og lokalt == | ||
Den politiske utviklinga i mellomkrigstida har en rekke særtrekk, som manifesterer seg både sentralt – i storting og regjering – og på lokalplanet, i norske kommunestyrer. Både perioden fram til 1918 og perioden etter annen verdenskrig var preget av at regjeringsmakten lå forankret i et solid flertall av ett parti, som [[Edgar Hovland]] og [[Rolf Danielsen]] har sagt.<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 277.</ref> Mellomkrigstida derimot var kjennetegnet av mindretallsregjeringer og hyppige regjeringsskifter. Fra 1920 til 1935 hadde Norge 10 borgerlige mindretallsregjeringer, som gjennomsnittlig styrte i underkant av ett og et halvt år. Den vanskelige situasjonen for statsfinansene, den kommunale gjeldskrisa og parikrisa skapte spenninger i forholdet mellom de borgerlige partiene i mellomkrigstida. Ett annet viktig trekk ved perioden er at det politiske systemet ble gjenstand for fundamental kritikk. I store grupper av befolkningen mistet systemet legitimitet. Mens de politiske institusjonene fram til første verdenskrig og etter annen verdenskrig hadde alminnelig | Den politiske utviklinga i mellomkrigstida har en rekke særtrekk, som manifesterer seg både sentralt – i storting og regjering – og på lokalplanet, i norske kommunestyrer. Både perioden fram til 1918 og perioden etter annen verdenskrig var preget av at regjeringsmakten lå forankret i et solid flertall av ett parti, som [[Edgar Hovland]] og [[Rolf Danielsen]] har sagt.<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 277.</ref> Mellomkrigstida derimot var kjennetegnet av mindretallsregjeringer og hyppige regjeringsskifter. Fra 1920 til 1935 hadde Norge 10 borgerlige mindretallsregjeringer, som gjennomsnittlig styrte i underkant av ett og et halvt år. Den vanskelige situasjonen for statsfinansene, den kommunale gjeldskrisa og parikrisa skapte spenninger i forholdet mellom de borgerlige partiene i mellomkrigstida. Ett annet viktig trekk ved perioden er at det politiske systemet ble gjenstand for fundamental kritikk. I store grupper av befolkningen mistet systemet legitimitet. Mens de politiske institusjonene fram til første verdenskrig og etter annen verdenskrig hadde alminnelig tilslutning i opinionen, ble de i «den lange mellomkrigstida» utfordret av sterke organisasjoner både på politikkens venstre og høyre kant. Et meget konkret uttrykk for dette var de sterke spenningene i partisystemet, som førte til splittelser innenfor mange av de gamle partiene og dannelser av en del nye. | ||
=== Nye partidannelser på borgerlig side === | === Nye partidannelser på borgerlig side === | ||
{{thumb|Peder Kolstad.jpg|[[Peder Kolstad]], [[Bondepartiet]]s første statsminister, satt 1931-1932.|[[Aftenposten]]|før 1932}} | |||
På borgerlig side fortsatte [[Venstre]] og [[Høyre]] å være de dominerende partiene, men tyngdepunktet forskjøv seg gradvis mot Høyre. Hovland og Danielsen hevder at hovedportalen til mellomkrigstidens politiske historie er flertallsresolusjonen fra [[Arbeiderpartiet]]s landsmøte i 1918, «der partiet forbeholdt seg retten til revolusjonær masseaksjon selv om det ikke hadde noe stortingsflertall bak seg.»<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 278.</ref> Denne radikaliseringen – som hadde startet mange år tidligere – skapte revolusjonsfrykt på borgelig side. Det politiske landskapet ble polarisert, og polariseringen førte til velgerflukt fra Venstre. Etter at partiet mistet flertallet på Stortinget i 1918, gikk det nærmest fra nederlag til nederlag i løpet av mellomkrigstida. I 1915 hadde partiet 74 mandater, i 1936 23. Høyre befestet sin posisjon som det dominerende partiet på borgerlig side i tida mellom krigene. Partiet arbeidet for borgerlig samling. I tida etter første verdenskrig gikk en liberal sosialreformatorisk tendens gjennom Høyre, som gjorde at partiet i spørsmålet om innføring av alderstrygd fant sammen med den sosialistiske siden, da et utkast til lov om alderstrygd var oppe til behandling i Stortinget i 1923.<ref>Seip 1981: s. 46f.</ref> Høyre og Arbeiderpartiet ble blant annet enige om en finansiering bygd på et skatteprinsipp som fungerte sosialt utjevnende.<ref>Seip 1994: s. 147.</ref> Etter at arbeiderbevegelsen ble svekket av splittelser og velgerflukt, dreide imidlertid partiet i konservativ retning, noe som har blitt tolket som et uttrykk for at den liberale sosialpolitiske vendingen var et resultat av trusselen fra en sterk og samlet revolusjonær arbeiderbevegelse. | På borgerlig side fortsatte [[Venstre]] og [[Høyre]] å være de dominerende partiene, men tyngdepunktet forskjøv seg gradvis mot Høyre. Hovland og Danielsen hevder at hovedportalen til mellomkrigstidens politiske historie er flertallsresolusjonen fra [[Arbeiderpartiet]]s landsmøte i 1918, «der partiet forbeholdt seg retten til revolusjonær masseaksjon selv om det ikke hadde noe stortingsflertall bak seg.»<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 278.</ref> Denne radikaliseringen – som hadde startet mange år tidligere – skapte revolusjonsfrykt på borgelig side. Det politiske landskapet ble polarisert, og polariseringen førte til velgerflukt fra Venstre. Etter at partiet mistet flertallet på Stortinget i 1918, gikk det nærmest fra nederlag til nederlag i løpet av mellomkrigstida. I 1915 hadde partiet 74 mandater, i 1936 23. Høyre befestet sin posisjon som det dominerende partiet på borgerlig side i tida mellom krigene. Partiet arbeidet for borgerlig samling. I tida etter første verdenskrig gikk en liberal sosialreformatorisk tendens gjennom Høyre, som gjorde at partiet i spørsmålet om innføring av alderstrygd fant sammen med den sosialistiske siden, da et utkast til lov om alderstrygd var oppe til behandling i Stortinget i 1923.<ref>Seip 1981: s. 46f.</ref> Høyre og Arbeiderpartiet ble blant annet enige om en finansiering bygd på et skatteprinsipp som fungerte sosialt utjevnende.<ref>Seip 1994: s. 147.</ref> Etter at arbeiderbevegelsen ble svekket av splittelser og velgerflukt, dreide imidlertid partiet i konservativ retning, noe som har blitt tolket som et uttrykk for at den liberale sosialpolitiske vendingen var et resultat av trusselen fra en sterk og samlet revolusjonær arbeiderbevegelse. | ||
{{thumb|Bygdefolkets krisehjelp Varden 21111931.jpg|Representanter for [[Bygdefolkets krisehjelp]] på vei til å møte Peder Kolstad.|''[[Varden (avis)|Varden]]''|1931}} | |||
To viktige og varige nykommere på borgerlig side var [[Bondepartiet]], som ble stiftet i 1920, og [[Kristelig Folkeparti]], som ble grunnlagt i 1933. Begge kan med en viss rett kalles avskallinger fra den store interessealliansen som utgjorde partiet Venstre. Bondepartiet er blitt beskrevet som en politisk avlegger av Norsk Landmandsforbund. Partiet sprang ut av misnøyen med hvordan så vel Høyre som Venstre hadde ivaretatt jordbrukets interesser. Partiet videreførte på mange måter den gamle sparelinjen i statlig og kommunal sammenheng som hadde vært viktig bondepolitikk siden 1800-tallet. Videre gikk partiet inn for toll på jordbruksvarer, stimulering av kornproduksjon og støtte til nydyrking. Partiet førte i mange år et enda hardere språk mot arbeiderbevegelsen både lokalt og sentralt enn det de andre borgerlige partiene gjorde, men når det gjaldt å løse krisa i bygdene var det likevel hos Arbeiderpartiet en fant mest vilje til samarbeid, noe som ført fram til det såkalte kriseforliket i 1935. Dannelsen av Kristelig Folkeparti var et resultat av en nominasjonsstrid i Venstre i [[Hordaland]], som gjorde at det ble stilt en liste kalt Kristelig Folkeparti. Striden gjaldt nominasjonen av lekmannshøvdingen [[Nils Lavik]] fra [[Hosanger]] i dagens [[Osterøy kommune]] i Hordaland. Etter annen verdenskrig ble partiet landsomfattende. En like direkte avskalling fra Venstre var [[Arbeiderdemokratene]] (fra 1921: Det radikale Folkeparti). Partiet hadde sin opprinnelse tidlig i «den lange mellomkrigstiden» (stiftet 1906), og fikk mange steder innflytelse på lokalpolitikken helt fram til annen verdenskrig. | To viktige og varige nykommere på borgerlig side var [[Bondepartiet]], som ble stiftet i 1920, og [[Kristelig Folkeparti]], som ble grunnlagt i 1933. Begge kan med en viss rett kalles avskallinger fra den store interessealliansen som utgjorde partiet Venstre. Bondepartiet er blitt beskrevet som en politisk avlegger av Norsk Landmandsforbund. Partiet sprang ut av misnøyen med hvordan så vel Høyre som Venstre hadde ivaretatt jordbrukets interesser. Partiet videreførte på mange måter den gamle sparelinjen i statlig og kommunal sammenheng som hadde vært viktig bondepolitikk siden 1800-tallet. Videre gikk partiet inn for toll på jordbruksvarer, stimulering av kornproduksjon og støtte til nydyrking. Partiet førte i mange år et enda hardere språk mot arbeiderbevegelsen både lokalt og sentralt enn det de andre borgerlige partiene gjorde, men når det gjaldt å løse krisa i bygdene var det likevel hos Arbeiderpartiet en fant mest vilje til samarbeid, noe som ført fram til det såkalte kriseforliket i 1935. Dannelsen av Kristelig Folkeparti var et resultat av en nominasjonsstrid i Venstre i [[Hordaland]], som gjorde at det ble stilt en liste kalt Kristelig Folkeparti. Striden gjaldt nominasjonen av lekmannshøvdingen [[Nils Lavik]] fra [[Hosanger]] i dagens [[Osterøy kommune]] i Hordaland. Etter annen verdenskrig ble partiet landsomfattende. En like direkte avskalling fra Venstre var [[Arbeiderdemokratene]] (fra 1921: Det radikale Folkeparti). Partiet hadde sin opprinnelse tidlig i «den lange mellomkrigstiden» (stiftet 1906), og fikk mange steder innflytelse på lokalpolitikken helt fram til annen verdenskrig. | ||
=== Splittelse og samling i arbeiderbevegelsen === | === Splittelse og samling i arbeiderbevegelsen === | ||
{{thumb|Arbeidermannskoret i Follafoss.jpg|Follafoss Arbeidermannskor kan stå som et eksempel på at splittelse til tross; når det gjaldt sto man sammen. Her ser vi tydelig at sympatisører med NKP og Arbeiderpartiet står i samme kor.|midt i 1930-åra}} | |||
På sosialistisk side vokste Arbeiderpartiet fram til å bli det dominerende partiet, men det skjedde på bakgrunn av krise og splittelse. Arbeiderbevegelsen sto sterkt etter første verdenskrig og fram til 1920. Men det var en spenning innenfor bevegelsen mellom «den gamle retning», som satset på å få i stand avtaler og begrensede forbedringer i arbeidslivet, forsikringskasser og sosialpolitiske ordninger, og «den nye retning» som gikk inn for systematisk bruk av mer radikale kampmidler (boikott, obstruksjon, sabotasje) og ønsket å bygge ut organisasjonsformer som var orientert mot å drive revolusjonær klassekamp. Delvis på basis av faseinndelingene i den økonomisk-sosiale krisa, har Berge Furre inndelt arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstida i tre faser:<ref>Furre 1991: s. 122f.</ref> | På sosialistisk side vokste Arbeiderpartiet fram til å bli det dominerende partiet, men det skjedde på bakgrunn av krise og splittelse. Arbeiderbevegelsen sto sterkt etter første verdenskrig og fram til 1920. Men det var en spenning innenfor bevegelsen mellom «den gamle retning», som satset på å få i stand avtaler og begrensede forbedringer i arbeidslivet, forsikringskasser og sosialpolitiske ordninger, og «den nye retning» som gikk inn for systematisk bruk av mer radikale kampmidler (boikott, obstruksjon, sabotasje) og ønsket å bygge ut organisasjonsformer som var orientert mot å drive revolusjonær klassekamp. Delvis på basis av faseinndelingene i den økonomisk-sosiale krisa, har Berge Furre inndelt arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstida i tre faser:<ref>Furre 1991: s. 122f.</ref> | ||