Veiledere, Administratorer, Skribenter
2 094
redigeringer
Språkvask og korrektur
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Språkvask og korrektur) |
||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
Mange folk opplevde mellomkrigstida som ei nærmest sammenhengende krisetid. Denne opplevelsen har også vært med å prege historieframstillingene. Men den trenger nyansering. Fra et overgripende nasjonalt perspektiv kan vi si at det snarere var tre enn én sammenhengende krise, og at det mellom kriseårene var flere oppgangsår. Videre var det variasjoner fra næring til næring, og fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Dessuten er det viktig å understreke at det som framsto som krise på kort sikt, snarere hadde karakter av nødvendig omstilling eller transformasjon på lang sikt. Hvis vi går kronologisk til verks, kan vi med Berge Furre skille mellom følgende bølgebevegelser, som var særlig tydelig innenfor industrien: | Mange folk opplevde mellomkrigstida som ei nærmest sammenhengende krisetid. Denne opplevelsen har også vært med å prege historieframstillingene. Men den trenger nyansering. Fra et overgripende nasjonalt perspektiv kan vi si at det snarere var tre enn én sammenhengende krise, og at det mellom kriseårene var flere oppgangsår. Videre var det variasjoner fra næring til næring, og fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Dessuten er det viktig å understreke at det som framsto som krise på kort sikt, snarere hadde karakter av nødvendig omstilling eller transformasjon på lang sikt. Hvis vi går kronologisk til verks, kan vi med Berge Furre skille mellom følgende bølgebevegelser, som var særlig tydelig innenfor industrien: | ||
*'''Krise 1: 1920-1923'''. Da krigen sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921. Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte paripolitikken. Under ledelse av sentralbanksjefen Nicolai Rygg (1872-1957) gjennomførte Norges Bank en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn. Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. Landsorganisasjonen satte hardt mot hardt, og det ble konflikt. På det meste var 120 000 arbeidere ute i streik. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for arbeiderbevegelsen. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel. | *'''Krise 1: 1920-1923'''. Da krigen sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921. Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte paripolitikken. Under ledelse av sentralbanksjefen Nicolai Rygg (1872-1957) gjennomførte Norges Bank en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn. Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL (Arbeidernes faglige landsorganisasjon, fra 1957: LO, Landsorganisasjonen) satte hardt mot hardt, og det ble konflikt. På det meste var 120 000 arbeidere ute i streik. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for arbeiderbevegelsen. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel. | ||
*'''Vekstfase 1: 1923-1925'''. Fra 1923 steg etterspørselen. Prisene økte og industriproduksjonen vokste på nytt, slik at den i toppåret 1925 lå hele 15 prosent over produksjonstallet for 1920. Folk kom i arbeid. Under 10 prosent av de fagorganiserte var arbeidsløse. Til tross for dette var åra mellom 1923 og 1924 preget av harde konflikter i arbeidslivet. I jernindustrien ble lønnssatsene fra 1922 forlenget i 1923, men under forutsetning av prisnivået ikke falt under et visst nivå. Da prisindeksen på høsten kom under streken, valgte arbeidsgiverne å la lønnene følge etter. De fagorganiserte argumenterte med at prisfallet skyldtes skattelettelser i noen større bykommuner, som Oslo, men vant ikke fram. Heller ikke da prisene begynte å stige igjen senere på høsten, vant arbeidstakerne fram. I oktober la derfor jernarbeiderne i Oslo ned arbeidet. Streiken ble kjent ulovlig av arbeidsretten, men den fortsatte likevel. Flere arbeidstakere sluttet seg til, og på vinteren 1924 lyste arbeidsgiverne lockout mot jernarbeidere som ikke deltok i streiken. AFL | *'''Vekstfase 1: 1923-1925'''. Fra 1923 steg etterspørselen. Prisene økte og industriproduksjonen vokste på nytt, slik at den i toppåret 1925 lå hele 15 prosent over produksjonstallet for 1920. Folk kom i arbeid. Under 10 prosent av de fagorganiserte var arbeidsløse. Til tross for dette var åra mellom 1923 og 1924 preget av harde konflikter i arbeidslivet. I jernindustrien ble lønnssatsene fra 1922 forlenget i 1923, men under forutsetning av prisnivået ikke falt under et visst nivå. Da prisindeksen på høsten kom under streken, valgte arbeidsgiverne å la lønnene følge etter. De fagorganiserte argumenterte med at prisfallet skyldtes skattelettelser i noen større bykommuner, som Oslo, men vant ikke fram. Heller ikke da prisene begynte å stige igjen senere på høsten, vant arbeidstakerne fram. I oktober la derfor jernarbeiderne i Oslo ned arbeidet. Streiken ble kjent ulovlig av arbeidsretten, men den fortsatte likevel. Flere arbeidstakere sluttet seg til, og på vinteren 1924 lyste arbeidsgiverne lockout mot jernarbeidere som ikke deltok i streiken. AFL svarte med sympatistreik i papirindustrien, og arbeidsgiversida, ved NAF (Norsk Arbeidsgiverforening) trappet opp med ytterligere lockoutvarsel. Etter lang tids eskalering gikk arbeidsgiverne med på forhandlinger, selv om streiken var kjent ulovlig. I slutten av mai 1924 tok jernarbeiderne opp igjen arbeidet etter å ha fått en lønnsøkning. Andre grupper fulgte etter, også de med lønnsøkning. | ||
*'''Krise 2: 1926-1927'''. Paripolitikken hadde tilsynelatende liten effekt i åra fra 1923-25, for krona fortsatte å falle i kurs. Fra 1926 ble politikken skjerpet. Målet skulle nås. Kronekursen steg kraftig, også fordi valutaspekulanter var med på å drive kroneverdien oppover. Resultatet var at norske varer priset seg ut av verdensmarkedet. Samtidig begynte prisene å falle innenlands. Dermed sank produksjonen på nytt med omtrent 10 prosent. Krisetida mellom 1926 og 1927 har blitt betegnet som ”parikrisa” og var i store trekk ei særnorsk krise. Folk mistet igjen jobben. I 1926 og 1927 var omtrent hver fjerde fagorganiserte ledig. Prisfallet gjorde også at spørsmålet om lønnsreduksjon igjen ble reist av arbeidsgiverne som stilte krav om reduksjoner på 25 til 40 prosent. Etter mekling og lockout endte det med arbeidsstans i én måned. Etter hvert kom partene fram til en avtale om 17 prosent reduksjon. Krona fortsatte å stige i verdi, og da de fleste tariffavtalene gikk ut i 1927, kom arbeidsgiversiden med nye krav om reduksjon. Kravene var denne gang på 25-27 prosent, som ble oppfattet som altfor høyt av arbeidstakerne. Det endte med konflikt og tvungen lønnsnemnd som resulterte i lønnsreduksjoner på 15 prosent. | *'''Krise 2: 1926-1927'''. Paripolitikken hadde tilsynelatende liten effekt i åra fra 1923-25, for krona fortsatte å falle i kurs. Fra 1926 ble politikken skjerpet. Målet skulle nås. Kronekursen steg kraftig, også fordi valutaspekulanter var med på å drive kroneverdien oppover. Resultatet var at norske varer priset seg ut av verdensmarkedet. Samtidig begynte prisene å falle innenlands. Dermed sank produksjonen på nytt med omtrent 10 prosent. Krisetida mellom 1926 og 1927 har blitt betegnet som ”parikrisa” og var i store trekk ei særnorsk krise. Folk mistet igjen jobben. I 1926 og 1927 var omtrent hver fjerde fagorganiserte ledig. Prisfallet gjorde også at spørsmålet om lønnsreduksjon igjen ble reist av arbeidsgiverne som stilte krav om reduksjoner på 25 til 40 prosent. Etter mekling og lockout endte det med arbeidsstans i én måned. Etter hvert kom partene fram til en avtale om 17 prosent reduksjon. Krona fortsatte å stige i verdi, og da de fleste tariffavtalene gikk ut i 1927, kom arbeidsgiversiden med nye krav om reduksjon. Kravene var denne gang på 25-27 prosent, som ble oppfattet som altfor høyt av arbeidstakerne. Det endte med konflikt og tvungen lønnsnemnd som resulterte i lønnsreduksjoner på 15 prosent. | ||
| Linje 57: | Linje 57: | ||
På sosialistisk side vokste Arbeiderpartiet fram til å bli det dominerende partiet, men det skjedde på bakgrunn av krise og splittelse. Arbeiderbevegelsen sto sterkt etter første verdenskrig og fram til 1920. Men det var en spenning innenfor bevegelsen mellom ”den gamle retning”, som satset på å få i stand avtaler og begrensede forbedringer i arbeidslivet, forsikringskasser og sosialpolitiske ordninger, og ”den nye retning” som gikk inn for systematisk bruk av mer radikale kampmidler (boikott, obstruksjon, sabotasje) og ønsket å bygge ut organisasjonsformer som mer rettet mot revolusjonær klassekamp. Delvis på basis av faseinndelingene i den økonomisk-sosiale krisa, har Berge Furre også forsøkt å inndele arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstida i fase: | På sosialistisk side vokste Arbeiderpartiet fram til å bli det dominerende partiet, men det skjedde på bakgrunn av krise og splittelse. Arbeiderbevegelsen sto sterkt etter første verdenskrig og fram til 1920. Men det var en spenning innenfor bevegelsen mellom ”den gamle retning”, som satset på å få i stand avtaler og begrensede forbedringer i arbeidslivet, forsikringskasser og sosialpolitiske ordninger, og ”den nye retning” som gikk inn for systematisk bruk av mer radikale kampmidler (boikott, obstruksjon, sabotasje) og ønsket å bygge ut organisasjonsformer som mer rettet mot revolusjonær klassekamp. Delvis på basis av faseinndelingene i den økonomisk-sosiale krisa, har Berge Furre også forsøkt å inndele arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstida i fase: | ||
*Den første varte fra 1920 til 1927. Furre betegner den | *Den første varte fra 1920 til 1927. Furre betegner den «gjennom bølgedalen». Arbeiderbevegelsen opplevde i begynnelsen av denne perioden at den befant seg høyt oppe, med stor folkelig tilslutning og mange medlemmer. Den økonomiske krisa og den feilslåtte storstreiken i 1921 førte bevegelsen på defensiven. Samtidig ble Arbeiderpartiet sprengt av indre brytninger, som generelt sprang ut av spenningene mellom gammel og ny retning i bevegelsen, men mer konkret hadde bakgrunn i ulike syn på forholdet til Den kommunistiske internasjonale. Partiets høyre fløy brøt ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske arbeiderparti (NSA), mens venstresiden gikk ut av partiet og stiftet Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 1923. NSA gikk sammen med Arbeiderpartiet allerede i 1927, men NKP ble en varig partidannelse. Valget i 1927 ble en stor triumf for det reorganiserte Arbeiderpartiet, som ble det største på Stortinget. | ||
*Andre fase startet i 1928 og varte fram til 1931. Furre kaller dette for | *Andre fase startet i 1928 og varte fram til 1931. Furre kaller dette for «letefasen». Partiet fikk makt, men var ennå usikker på hvordan makten skulle omsettes til handling på en effektiv måte. I 1928 dannet partiet regjering for første gang, under ledelse av [[Christopher Hornsrud]] fra [[Øvre Eiker]] i [[Buskerud]]. Men regjeringen Hornsrud ble kastet etter kort tid. Erfaringen med regjeringsdannelsen ga en tvetydig retningsangivelse. På kort sikt styrket den venstresiden i partiet som gikk mot det eksisterende politiske systemet og inn for et sosialistisk samfunn. Fram mot valget i 1930 skjedde en venstredreining i partiet, men valget endte med nederlag og tilbakegang for partiet – og året etter traff for alvor virkningene av den økonomiske verdenskrisa landet. | ||
*«Fra krise til makt» setter Berge Furre som overskrift til tredje fase, fra 1932 til 1935. I denne perioden dreide Arbeiderpartiet gradvis i parlamentarisk lei, i den forstand at partiet målrettet søkte makt innenfor det parlamentariske system. Bakgrunnen for denne dreiningen lå både utenfor partiet, i de borgerlige regjeringenes manglende evne og mulighet til å gjøre noe med krisa, og i en økende tro på at staten kunne spille en aktiv rolle i bekjempelsen av krisa, og innenfor partiet og bevegelsen, preget av store forventninger velgerne og mer positive holdninger til å drive politisk arbeid på det bestående systemets premisser. I 1933 gjorde partiet på nytt et godt valg, og i 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering på basis av et forlik (”kriseforliket”) med Bondepartiet. | *«Fra krise til makt» setter Berge Furre som overskrift til tredje fase, fra 1932 til 1935. I denne perioden dreide Arbeiderpartiet gradvis i parlamentarisk lei, i den forstand at partiet målrettet søkte makt innenfor det parlamentariske system. Bakgrunnen for denne dreiningen lå både utenfor partiet, i de borgerlige regjeringenes manglende evne og mulighet til å gjøre noe med krisa, og i en økende tro på at staten kunne spille en aktiv rolle i bekjempelsen av krisa, og innenfor partiet og bevegelsen, preget av store forventninger velgerne og mer positive holdninger til å drive politisk arbeid på det bestående systemets premisser. I 1933 gjorde partiet på nytt et godt valg, og i 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering på basis av et forlik (”kriseforliket”) med Bondepartiet. | ||