Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

To viktige og varige nykommere på borgerlig side var Bondepartiet, som ble stiftet i 1920, og Kristelig Folkeparti, som ble grunnlagt i 1933. Begge kan med en viss rett kalles avskallinger fra den store interessealliansen som utgjorde partiet Venstre. Bondepartiet er blitt beskrevet som en politisk avlegger av Norsk Landmandsforbund. Partiet sprang ut av misnøyen med hvordan så vel Høyre som Venstre hadde ivaretatt jordbrukets interesser. Partiet videreførte på mange måter den gamle sparelinjen i statlig og kommunal sammenheng som hadde vært viktig bondepolitikk siden 1800-tallet. Videre gikk partiet inn for toll på jordbruksvarer, stimulering av kornproduksjon og støtte til nydyrking. Partiet førte i mange år et enda hardere språk mot arbeiderbevegelsen både lokalt og sentralt enn det de andre borgerlige partiene gjorde, men når det gjaldt å løse krisa i bygdene var det likevel hos Arbeiderpartiet en fant mest vilje til samarbeid, noe som ført fram til det såkalte kriseforliket i 1935. Dannelsen av Kristelig Folkeparti var et resultat av en nominasjonsstrid i Venstre i Hordaland, som gjorde at det ble stilt en liste kalt Kristelig Folkeparti. Striden gjaldt nominasjonen av lekmannshøvdingen Nils Lavik fra Hosanger i dagens Osterøy kommune i Hordaland. Etter annen verdenskrig ble partiet landsomfattende. En like direkte avskalling fra Venstre var Arbeiderdemokratene (fra 1921: Det radikale Folkeparti). Partiet hadde sin opprinnelse tidlig i ”den lange mellomkrigstiden” (stiftet 1906), og fikk mange steder innflytelse på lokalpolitikken helt fram til annen verdenskrig.  

På sosialistisk side vokste Arbeiderpartiet fram til å bli det dominerende partiet, men det skjedde på bakgrunn av krise og splittelse. Arbeiderbevegelsen sto sterkt etter første verdenskrig og fram til 1920. Men det var en spenning innenfor bevegelsen mellom ”den gamle retning”, som satset på å få i stand avtaler og begrensede forbedringer i arbeidslivet, forsikringskasser og sosialpolitiske ordninger, og ”den nye retning” som gikk inn for systematisk bruk av mer radikale kampmidler (boikott, obstruksjon, sabotasje) og ønsket å bygge ut organisasjonsformer som mer rettet mot revolusjonær klassekamp.  Delvis på basis av faseinndelingene i den økonomisk-sosiale krisa, har Berge Furre også forsøkt å inndele arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstida i fase:  

*Den første varte fra 1920 til 1927. Furre betegner den «gjennom bølgedalen». Arbeiderbevegelsen opplevde i begynnelsen av denne perioden at den befant seg høyt oppe, med stor folkelig tilslutning og mange medlemmer. Den økonomiske krisa og den feilslåtte storstreiken i 1921 førte bevegelsen på defensiven. Samtidig ble Arbeiderpartiet sprengt av indre brytninger, som generelt sprang ut av spenningene mellom gammel og ny retning i bevegelsen, men mer konkret hadde bakgrunn i ulike syn på forholdet til Den kommunistiske internasjonale. Partiets høyre fløy brøt ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske arbeiderparti (NSA), mens venstresiden gikk ut av partiet og stiftet Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 1923. NSA gikk sammen med Arbeiderpartiet allerede i 1927, men NKP ble en varig partidannelse. Valget i 1927 ble en stor triumf for det reorganiserte Arbeiderpartiet, som ble det største på Stortinget.

Et annet viktig trekk ved den politiske utviklinga i mellomkrigstida var dannelsen av en rekke organisasjoner som bekjempet det parlamentariske systemet og partisystemet fra politikkens høyre side. En ideologisk fellesnevner for flere av disse var dyrking av fedrelandet og det nasjonale fellesskapet. Mange betraktet fedrelandet – og fedrelandets lokale forlengelse bygdesamfunnet – som truet av krefter som arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kommunismen, partiveldet og parlamentarismen. Noen etterlyste en sterk nasjonal lederskikkelse, som kunne gi en samlende og stabil styring av landet. Allerede under storstreiken i 1920, da den ”Den nye retning” rådet grunnen i arbeiderbevegelsen, mobiliserte konservative krefter til kamp gjennom Samfundshjelpen, en organisasjon som stilte streikebrytere til disposisjon for såkalt ”samfunnsviktig” arbeid. En viktig organisasjon på den høyreaktivistiske sida var Fedrelandslaget som ble stiftet i 1925 med krav om å forby Arbeiderpartiet og NKP.  Organisasjonen fikk landsomfattende utbredelse og fant sympati også i enkelte kretser innenfor de borgerlige partiene. Et annet viktig uttrykk for høyreaktivismen var Nasjonal Samling, som ble stiftet av Vidkunn Quisling. Selv om Nasjonal Samling fikk liten nasjonal betydning i mellomkrigstida, sto partiet sterkt i enkelt kommuner. Et tredje eksempel på organisert høyreaktivisme er Bygdefolkets Krisehjelp, som mobiliserte bygdefolk til kamp mot gjeldskrise og tvangsauksjoner. Organisasjonen ble stiftet i 1931. Den gjorde seg gjeldende i en del bygdesamfunn, men gikk sammen med Nasjonal Samling i 1933 og ble raskt marginalisert.  

Etter oppløsningen av unionen med Sverige fikk målreisningssaken god grobunn: ”No var den politiske unionen med Sverige oppløyst – neste steg mot full nasjonal sjølvhevding var å løysa opp den språklege unionen med Danmark”, som Berge Furre har formulert det. Nynorsken begynte å få gjennomslag på lokalplanet i skoleverket og kommunestyringa. I 1906 ble Noregs Mållag stiftet, og arbeidet for å gjøre nynorsk til et nasjonalt mål startet for alvor. Året etter ble Riksmålsforbundet stiftet. Målstriden ble etter hvert også en politisk sak. Venstre og Høyre grupperte seg bak hvert sitt standpunkt. Venstre gikk inn for likestilling mellom målformene. Høyre støttet Riksmålsforbundets arbeid. Arbeiderpartiet – men også Frisinnede Venstre – stilte seg mer nøytrale. I 1917 og 1938 kom det rettskrivingsreformer som tok sikte på å nærme de to målformene til hverandre. Tilnærmingsforsøkene mobiliserte til kamp, særlig fra nynorsk side. Det vokste også fram organiserte bevegelser som tok støtte tilnærmingspolitikken, som Østlandsk reisning, som øvde innflytelse på rettskrivningsreformen av 1917.  

I 1906 ble den liberale teologen Johannes Ording utnevnt til professor i teologi ved universitetet. Ording var omstridt. Han representerte den såkalte liberale teologien, som blant annet gikk inn for å anvende kildekritiske metoder i studiet av Bibelen og søkte å finne ”den historiske Jesus” gjennom å fjerne alle trekk som ikke kunne motstå en historisk-kritisk analyse. Lekmannsbevegelsen avviste denne tilnærmingen, og professor Sigurd Odland – som sto lekfolket nær – reagerte på utnevnelsen av Ording med å øke avskjed professoratet. Med støtte fra lekfolket stiftet Odland i 1908 en privat presteskole, Det teologiske menighetsfakultetet. Kirkestriden ble nærmest en permanent tilstand i Den norske kirke og i norsk kristenliv totalt gjennom hele mellomkrigstida. Den nådde et nytt høydepunkt i 1923 med utnevnelsen av den liberale teologen Jens Gleditsch til biskop i Nidaros. Gleditsch ble boikottet av lekmannsbevegelsen, og da en annen biskop – Agder-bispen Bernt Støylen – til slutt gikk med på å vigsle Gelditsch, rammet boikotten også ham.