Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

Mellomkrigstida (vis kilde)

Sideversjonen fra 9. aug. 2011 kl. 06:42

59 byte lagt til , 9. aug. 2011

Referanser

Ola Alsvik

Veiledere, Administratorer, Skribenter

2 094

redigeringer

@@ Linje 17: / Linje 17: @@
 *'''Vekstfase 2: 1928-1930'''. Etter at paripolitikken var gjennomført og gullstandarden etablert, fulgte enda et par gode år. I 1930 lå produksjonen 30 prosent over nivået 10 år tidligere.<ref>Bull 1979: s. 18.</ref> Inntektene økte for folk som var i arbeid. Men den økonomiske oppgangen fikk likevel ikke en like sterk og gunstig sosial effekt som under forrige vekstfase. Arbeidsløsheten var fortsatt stor. Konfliktnivået i arbeidslivet var meget høyt. I 1928 var det flere ulovlige streiker. Stortinget svarte med å skjerpe lovverket for arbeidslivet. Fra nå av måtte fagorganisasjonene, som den anklagede part, føre bevis for at de hadde forsøkt å hindre ulovlige streiker, hvis de skulle gå fri for økonomisk ansvar. Tidligere hadde det vært opp til den klagende part, arbeidsgiverne, å føre bevis – i tråd med vanlig rettsoppfatning. Samtidig ble det åpnet for tukthusstraff for å forfølge streikebrytere, og det ble forbudt å gi økonomisk støtte til ulovlige streiker. Under konfliktene i 1928 forbød dessuten Sosialdepartementet kommunene å gi forsorgsstøtte til personer som streiket.<ref>Furre 1972: s. 153.</ref> Den økonomiske veksten gjorde likevel at den harde linja kulminerte i 1928. I 1929 ble loven om tvungen lønnsnemnd lagt til side, og i 1930 ble det innført amnesti for alle som var dømt eller skulle for retten for brudd på loven.<ref>Furre 1972: s. 154.</ref> Både 1929 og 1930 var rolige år i arbeidslivet. Noen historikere har også betraktet 1927/1928 som et vendepunkt i mer historisk forstand: Da skjedde det en tilnærming mellom partene som pekte fram mot hovedavtalen i 1935.
-*'''Krise 3: 1931-1933'''. Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF ”det strategiske overtaket” siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle. Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den.
+*'''Krise 3: 1931-1933'''. Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF «det strategiske overtaket» siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle.<ref>Furre 1972: s. 195f.</ref> Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den.<ref>Furre 1972: s. 196.</ref>
 *'''Vekstfase 3: 1933-1935'''. Bedringen kom gradvis i 1932-33, og særlig fra 1934-35 snudde situasjonen.<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland 1991: s. 270f.</ref> Den internasjonale etterspørselen etter industrivarer økte. Verdenshandelen tok seg opp. Produksjonen steg på nytt. I 1939 var produksjon nesten dobbelt så høy som i 1920. Folk kom i arbeid, men ledigheten fortsatte å holde seg høy, særlig om vinteren. Også i vintermånedene 1933-34 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige, og så seint som i 1939 var ledighetstallet godt over 18 prosent. Etter 1932 var det igjen få arbeidskonflikter. Partene opparbeidet et nytt forhold til hverandre, preget av gjensidig respekt.  Tariffavtalene ble enten forlenget eller reforhandlet på en relativt fredelig måte. Denne situasjonen ble fundamentet for en tilnærming, som dannet grunnlaget for hovedavtalen i 1935,som etablerte et generelt regelverk for forholdet mellom partene i arbeidslivet.<ref>Maurseth 1987: s. 495f.</ref>