Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:Nordliens Haap.jpg|thumb|200px|Avholdslosjen [[Nordliens Haap]] på [[Østre Toten]] holdt det gående gjennom hele mellomkrigstida. (Ukjent, ukjent dato)]]Ingen sak i mellomkrigstida mobiliserte så sterkt som avholdssaka. I denne saken var det Arbeiderpartiet som gikk lengst.<ref>Furre 1972: s. 65.</ref> Partiet så avholdssaken i et klassepolitisk perspektiv. Alkoholen truet mange arbeiderhjem. I 1912 satte partiet kravet om totalavhold på programmet. Det var særlig de yngre og mest radikale i partiet som støttet totalavholdssaken. Slik var det også i Venstre, der det særlig var kretsen rundt [[Johan Castberg]] som gikk inn for totalavhold.<ref>Furre 1972: s. 66.</ref> Men den breieste støtten hadde saken i kraft av lekmannsbevegelsen. Det var oppslutningen fra det lavkirkelige kristenfolket som formet avholdssaken til en folkebevegelse. Omkring 1912 hadde bevegelsen omkring 250 000 medlemmer. Sterkest var støtten på [[Sørlandet]] og den søndre del av [[Vestlandet]]. Lederne gikk inn for en gradvis tørrlegging av hele landet gjennom samlagsavstemninger. Under første verdenskrig ble det imidlertid et generelt forbud mot alkohol. Etter krigen krevde avholdsfolket at forbudets skulle forlenges av Stortinget. Kravet møtte motstand, men Stortinget gikk inn for at det skulle holdes en rådgivende folkeavstemning. Avstemningen ble holdt i 1919. Omkring 500 000 stemte for forbud, drøyt 300 000 var mot. Det var store regionale forskjeller i stemmegivningen. På deler av Sørlandet og Vestlandet var det stort flertall for forbud. I [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]] var flertallet stort sett noe mindre. På [[Østlandet]] var det derimot flertall mot forbud. Stortinget tok avstemningen til følge og innførte forbud mot omsetning av brennevin og hetvin. Forbudet skapte store spenninger i forhold til de vinproduserende landene. For å unngå sanksjoner mot norsk fiskeeksport måtte Norge gå med på stor import av brennevin og vin. Flere regjeringskriser oppsto som en mer eller mindre direkte følge av forbudspolitikken. I 1926 ble det holdt ny avstemning. Den endte med flertall mot forbud (531 000 mot 423 000), og resulterte i forbudet ble opphevet.<ref>Furre 1972: s. 173f.</ref>

== Referanser ==