Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL ([[Arbeidernes faglige landsorganisasjon]], fra 1957: LO, [[Landsorganisasjonen]]) satte hardt mot hardt, og det ble konflikt. På det meste var 120 000 arbeidere ute i [[streik]]. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for [[arbeiderbevegelsen]]. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel.<ref>Furre 1972: s. 150f.</ref>  

Fra 1923 steg etterspørselen. Prisene økte og industriproduksjonen vokste på nytt, slik at den i toppåret 1925 lå hele 15 prosent over produksjonstallet for 1920. Folk kom i arbeid. Under 10 prosent av de fagorganiserte var arbeidsløse.<ref>Furre 2000: s. 38.</ref> Til tross for dette var åra mellom 1923 og 1924 preget av harde konflikter i arbeidslivet. I [[jernindustrien]] ble lønnssatsene fra 1922 forlenget i 1923, men under forutsetning av prisnivået ikke falt under et visst nivå. Da prisindeksen på høsten kom under streken, valgte arbeidsgiverne å la lønnene følge etter. De fagorganiserte argumenterte med at prisfallet skyldtes skattelettelser i noen større bykommuner, som Oslo, men vant ikke fram. Heller ikke da prisene begynte å stige igjen senere på høsten, vant arbeidstakerne fram. I oktober la derfor jernarbeiderne i Oslo ned arbeidet. Streiken ble kjent ulovlig av arbeidsretten, men den fortsatte likevel. Flere arbeidstakere sluttet seg til, og på vinteren 1924 lyste arbeidsgiverne [[lockout]] mot jernarbeidere som ikke deltok i streiken. AFL svarte med sympatistreik i papirindustrien, og arbeidsgiversida, ved NAF ([[Norsk Arbeidsgiverforening]]) trappet opp med ytterligere lockoutvarsel. Etter lang tids eskalering gikk arbeidsgiverne med på forhandlinger, selv om streiken var kjent ulovlig. I slutten av mai 1924 tok jernarbeiderne opp igjen arbeidet etter å ha fått en lønnsøkning. Andre grupper fulgte etter, også de med lønnsøkning.<ref>Furre 1972: s. 151f.</ref>