Veiledere, Administratorer, Skribenter
2 094
redigeringer
Korrektur, referanser
(retter egen skriveleif) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korrektur, referanser) |
||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
*'''Krise 3: 1931-1933'''. Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF ”det strategiske overtaket” siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle. Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den. | *'''Krise 3: 1931-1933'''. Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF ”det strategiske overtaket” siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle. Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den. | ||
*'''Vekstfase 3: 1933-1935'''. Bedringen kom gradvis i | *'''Vekstfase 3: 1933-1935'''. Bedringen kom gradvis i 1932-33, og særlig fra 1934-35 snudde situasjonen.<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland 1991: s. 270f.</ref> Den internasjonale etterspørselen etter industrivarer økte. Verdenshandelen tok seg opp. Produksjonen steg på nytt. I 1939 var produksjon nesten dobbelt så høy som i 1920. Folk kom i arbeid, men ledigheten fortsatte å holde seg høy, særlig om vinteren. Også i vintermånedene 1933-34 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige, og så seint som i 1939 var ledighetstallet godt over 18 prosent. Etter 1932 var det igjen få arbeidskonflikter. Partene opparbeidet et nytt forhold til hverandre, preget av gjensidig respekt. Tariffavtalene ble enten forlenget eller reforhandlet på en relativt fredelig måte. Denne situasjonen ble fundamentet for en tilnærming, som dannet grunnlaget for hovedavtalen i 1935,som etablerte et generelt regelverk for forholdet mellom partene i arbeidslivet . | ||
=== Jordbruket – krisene flyter sammen === | === Jordbruket – krisene flyter sammen === | ||
Edvard Bull d.y. har påpekt at landbrukets kriser var annerledes enn industriens. Krisebeskrivelsen ovenfor med tre relativt distinkte kriser – kjennetegnet av fallende produksjon – og mellomliggende oppgangsperioder, passer ikke uten videre hvis vi vender blikket mot primærnæringene, som sysselsatt fire av ti nordmenn i 1920. For bøndene og småbrukerne framsto det heller slik at de to siste krisene nærmest fløt over i hverandre. Men bildet er sammensatt og motsetningsfylt. Hvis vi tar utgangspunkt i prisene på jordbruksvarer, så sank de med mer enn en tredjedel fra 1920 til 1923. Dette representerte et betydelig inntektstap, men tapet ble kompensert av at prisene falt enda mer på varer som bøndene var avhengige av å kjøpe, for eksempel kraftfôr eller kunstgjødsel. Prisene på redskaper falt også. Dermed ble trolig den totale balansen i regnskapet | Edvard Bull d.y. har påpekt at landbrukets kriser var annerledes enn industriens. Krisebeskrivelsen ovenfor med tre relativt distinkte kriser – kjennetegnet av fallende produksjon – og mellomliggende oppgangsperioder, passer ikke uten videre hvis vi vender blikket mot primærnæringene, som sysselsatt fire av ti nordmenn i 1920. For bøndene og småbrukerne framsto det heller slik at de to siste krisene nærmest fløt over i hverandre. Men bildet er sammensatt og motsetningsfylt. Hvis vi tar utgangspunkt i prisene på jordbruksvarer, så sank de med mer enn en tredjedel fra 1920 til 1923. Dette representerte et betydelig inntektstap, men tapet ble kompensert av at prisene falt enda mer på varer som bøndene var avhengige av å kjøpe, for eksempel kraftfôr eller kunstgjødsel. Prisene på redskaper falt også. Dermed ble trolig den totale balansen i regnskapet «forholdsvis bra», sier Bull. Samtidig var det markante forskjeller mellom større og mindre jordeiere, mellom «bønder» og «småbrukere»: Mange småbrukere var avhengige av arbeid utenfor bruket, enten som binæring eller hovedyrke, og derfor ble de i sterkere grad rammet av krisene utenfor jordbruket, for eksempel av arbeidsløshet i industrien. Samlet sett var det flere små enn stor bruk som fikk så stor økonomiske problemer at det endte med tvangsauksjon. Graden av integrasjon i pengeøkonomien var også en viktig faktor, hevder blant annet Berge Furre: I de områdene av landet der «pengesamfunnet» var mest utviklet, rammet krisa hardere enn i områder som var preget mer av «naturalhushald».<ref>Furre 2000: s. 46.</ref> Paradoksalt nok ble også bønder som hadde modernisert sterkest, det vil si satset på ny teknologi og spesialisert salgsjordbruk, hardt rammet av krisa. Dette gjaldt ofte de større bøndene i sentrale jordbruksområder, som hadde lånt for å investere og måtte betale tilbake i «dyre kroner» som en følge av paripolitikken. | ||
Etter en kort prisstigning i åra mellom 1923 og 1924 sank jordbruksprisene kraftig fra 1926. Jordbruket ble rammet av særegen priskrise, som varte til midten av 1930-åra. I 1933-34 var landbruksprisene omtrent fjerdeparten av det de hadde vært i 1920. Prisene på produksjonsmidler og forbruksvarer var også redusert, men til dels betydelig mindre. Fra omkring 1930 ble dessuten stor deler av landbruket rammet av en omsetningskrise med overproduksjon av husdyrprodukter. | Etter en kort prisstigning i åra mellom 1923 og 1924 sank jordbruksprisene kraftig fra 1926. Jordbruket ble rammet av særegen priskrise, som varte til midten av 1930-åra. I 1933-34 var landbruksprisene omtrent fjerdeparten av det de hadde vært i 1920. Prisene på produksjonsmidler og forbruksvarer var også redusert, men til dels betydelig mindre. Fra omkring 1930 ble dessuten stor deler av landbruket rammet av en omsetningskrise med overproduksjon av husdyrprodukter. | ||