Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

*'''Vekstfase 3: 1933-1935'''. Bedringen kom gradvis i 1932-33, og særlig fra 1934-35 snudde situasjonen.<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland 1991: s. 270f.</ref> Den internasjonale etterspørselen etter industrivarer økte. Verdenshandelen tok seg opp. Produksjonen steg på nytt. I 1939 var produksjon nesten dobbelt så høy som i 1920. Folk kom i arbeid, men ledigheten fortsatte å holde seg høy, særlig om vinteren. Også i vintermånedene 1933-34 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige, og så seint som i 1939 var ledighetstallet godt over 18 prosent. Etter 1932 var det igjen få arbeidskonflikter. Partene opparbeidet et nytt forhold til hverandre, preget av gjensidig respekt.  Tariffavtalene ble enten forlenget eller reforhandlet på en relativt fredelig måte. Denne situasjonen ble fundamentet for en tilnærming, som dannet grunnlaget for hovedavtalen i 1935,som etablerte et generelt regelverk for forholdet mellom partene i arbeidslivet.

Et annet viktig trekk ved den politiske utviklinga i mellomkrigstida var dannelsen av en rekke organisasjoner som bekjempet det parlamentariske systemet og partisystemet fra politikkens høyre side. En ideologisk fellesnevner for flere av disse var dyrking av fedrelandet og det nasjonale fellesskapet. Mange betraktet fedrelandet – og fedrelandets lokale forlengelse bygdesamfunnet – som truet av krefter som arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kommunismen, partiveldet og parlamentarismen.<ref>Furre 2000: s. 64.</ref> Noen etterlyste en sterk nasjonal lederskikkelse, som kunne gi en samlende og stabil styring av landet. Allerede under storstreiken i 1920, da den «Den nye retning» rådet grunnen i arbeiderbevegelsen, mobiliserte konservative krefter til kamp gjennom [[Samfundshjelpen]], en organisasjon som stilte streikebrytere til disposisjon for såkalt «samfunnsviktig» arbeid. En viktig organisasjon på den høyreaktivistiske sida var [[Fedrelandslaget]] som ble stiftet i 1925 med krav om å forby Arbeiderpartiet og NKP.  Organisasjonen fikk landsomfattende utbredelse og fant sympati også i enkelte kretser innenfor de borgerlige partiene. Et annet viktig uttrykk for høyreaktivismen var [[Nasjonal Samling]], som ble stiftet av [[Vidkunn Quisling]]. Selv om Nasjonal Samling fikk liten nasjonal betydning i mellomkrigstida, sto partiet sterkt i enkelt kommuner. Et tredje eksempel på organisert høyreaktivisme er [[Bygdefolkets Krisehjelp]], som mobiliserte bygdefolk til kamp mot gjeldskrise og tvangsauksjoner. Organisasjonen ble stiftet i 1931. Den gjorde seg gjeldende i en del bygdesamfunn, men gikk sammen med Nasjonal Samling i 1933 og ble raskt marginalisert.