Skribenter
87 027
redigeringer
m
→Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid
(→Planlegging og bygging av Værket: lenkefiks) |
|||
| Linje 126: | Linje 126: | ||
=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid === | === Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid === | ||
{{thumb|Jb wegner.jpg|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}} | {{thumb|Jb wegner.jpg|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}} | ||
{{thumb|W C Benecke von Franz Krueger.jpg|Wilhelm Christian Benecke | {{thumb|W C Benecke von Franz Krueger.jpg|Wilhelm Christian Benecke baron von Gröditzberg, verkets majoritetseier, bosatt i Berlin og på godset Gröditzberg i Schlesien}} | ||
14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829. | 14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829. | ||