Modum Blaafarveværk: Forskjell mellom sideversjoner

== Oppdagelse ==

Prøvene disse sprengte ut, var lovende. Sommeren [[1773]] sendte Oberbergamentet ved Sølvverket sin beretning til kongen i Danmark-Norge, [[Christian VII]]. Kort fortalt stod der at det var gjort lovende funn av kobolt på Modum.  

===Geologi===

=== Prøvedrift ===

== Planlegging og bygging av Værket ==

23. januar 1778 kjøpte kongen av Danmark-Norge opp Skuterud gård. Skuterud er områdene hvor koboltfunnene var gjort, og hvor det var påvist drivverdig kobolt. Gården ble kjøpt for 3 500 riksdaler. Det var antagelig på denne gården at Peter Hofnagel bodde da han var med på prøvedriften av malm i området.  

Produktet kunne raffineres videre, for å oppnå større grad av renhet.  

Etter å ha skaffet til veie disse råmaterialene var tiden kommet for å smelte det sammen. Den ettertraktede varen var i sin rene enkelhet egentlig bare finmalt glass. Blander en pottaske og kvarts og smelter det sammen, får en – glass.  

Etter at en hadde fått frem blått glass, måtte dette tørke, i det som het «Trockenkammer» – fra tysk: tørkerom. Deretter bar det tilbake til pukkverket – det vil si glasspukkverket, denne gangen. Her ble det blå glasset grovpukket på samme måte som ertsen først ble pukket. Etter at pukkingen var unnagjort, ble glasset malt på store kvartssteiner, til forveksling lik dem vi kan finne i gamle kvernhus rundt i landet. Kvernsteinene var sammensatt av tre deler: en stor stein til underlag, 1 meter i diameter og 1,2 meter høy, og deretter en stein delt i to halvdeler oppå denne. De to halvdelene hadde også et spor på undersiden, for å dra med seg glassmassen over den digre steinen de gled over. De to halvdelene var bundet sammen med et jernbånd langs kanten, og ble drevet rundt av de samme møllehjulene som også drev glasspukkingen.  

=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid ===

{{thumb|Jb wegner.jpg|Benjamin Wegner, den ene av de to eierne og Blaafarveværkets generaldirektør under storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere Frogner Hovedgård}}

14. januar [[1814]], ved fredsslutningen i Kiel, løsrev [[Norge]] seg fra Danmark og havnet i union med Sverige. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum – men forliksrådet nektet å behandle saken og saken endte etter hvert i høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. [[18. mai]] 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821, og ble kjøpt opp av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.

{{Wikipedia|no|Blaafarveværket}}

[[Kategori:Bergverksmuseer]]

[[Kategori:Etableringer i 1776]]

[[Kategori:Opphør i 1898]]

[[Kategori:Kulturminnevern]]

[[Kategori:Modum kommune]]