291 440
redigeringer
→Nedgangstider
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
Helt udramatisk ble det uansett ikke. Det var sterke rivninger mellom brødrene og søstrene på Munkeliv etter overgangen og et drap fant sted i [[1449]], der generalkonfessoren ble anklaget for å ha slått i hjel en av brødrene. I [[1490]]-årene foreslo man ved Vadstena kloster i Sverige at det skulle reises en mur mellom brødrenes og søstrenes konvent i Munkeliv for å forhindre ulovlig omgang, men dette så ikke generalkonfessoren seg i stand til uten bistand fra biskopen. Det finnes i tillegg en rekke samtidige opplysninger om åndelig og moralsk forfall ved Munkeliv, men alle disse er skrevet av personer som hadde noe å tjene på å svartmale tilstandene og er derfor ikke spesielt troverdige. Det er mer sannsynlig at de indre spenningene hang sammen med materielle bekymringer. Fallet i jordegodsinntekter gjorde klosteret ut av stand til å vedlikeholde sine sentrale oppgaver, noe som må ha virket demoraliserende og oppløsende på ordenslivet. | Helt udramatisk ble det uansett ikke. Det var sterke rivninger mellom brødrene og søstrene på Munkeliv etter overgangen og et drap fant sted i [[1449]], der generalkonfessoren ble anklaget for å ha slått i hjel en av brødrene. I [[1490]]-årene foreslo man ved Vadstena kloster i Sverige at det skulle reises en mur mellom brødrenes og søstrenes konvent i Munkeliv for å forhindre ulovlig omgang, men dette så ikke generalkonfessoren seg i stand til uten bistand fra biskopen. Det finnes i tillegg en rekke samtidige opplysninger om åndelig og moralsk forfall ved Munkeliv, men alle disse er skrevet av personer som hadde noe å tjene på å svartmale tilstandene og er derfor ikke spesielt troverdige. Det er mer sannsynlig at de indre spenningene hang sammen med materielle bekymringer. Fallet i jordegodsinntekter gjorde klosteret ut av stand til å vedlikeholde sine sentrale oppgaver, noe som må ha virket demoraliserende og oppløsende på ordenslivet. | ||
I [[1393]] ble klosteret skadelidende under et angrep fra de beryktede piratene vitaliebrødrene, men den kanskje mest skjellsettende hendelsen i klosterets historie fant sted i [[1455]]. Da gikk mange av tyskerne i Bergen til angrep på høvedsmannen [[Olav Nilsson]], biskop [[ | I [[1393]] ble klosteret skadelidende under et angrep fra de beryktede piratene vitaliebrødrene, men den kanskje mest skjellsettende hendelsen i klosterets historie fant sted i [[1455]]. Da gikk mange av tyskerne i Bergen til angrep på høvedsmannen [[Olav Nilsson]], biskop [[Thorleiv Olavsson]] og deres følge mens de oppholdt seg i Munkeliv. Olav, biskopen og flere andre ble drept, mens klosteret brant ned til grunnen - kun Munkelivs isolerte beliggelse hindret brannen fra å spre seg til resten av byen. Årsaken til overfallet skal ha vært Nilssons harde linje overfor [[hanseatene]], som blant annet involverte en privat kapringskrig mot skipene deres. Nilsson var også beryktet for å legge tunge skatter på bønder og handelsfolk, og hadde tidligere blitt avsatt som høvedsmann i Bergen av kongen på grunn av ulydighet. Når han vendte tilbake i 1455 var det kun fordi han hadde lykkes med å skaffe seg kontroll over den svenske grensefestningen Älvsborg, som Nilsson nektet å overgi til kongsmakten før han hadde fått igjen sin gamle stilling. Forståelig nok var det lite populært blant tyskerne da en slik mann tvang seg tilbake til sin stilling, men det fantes ingen rettferdiggjøring verken for drapet på biskopen eller vandalismen mot Munkeliv. Følgelig ble det lagt strenge kirkestraffer på de medskyldige i drapet på biskop Torleif mens en kjøpmann måtte ut med 5000 mark for å gjenreise klosteret. I mellomtiden oppholdt munkene og nonnene seg på [[Hovedøya kloster]] i [[Oslo]]. Hvor lenge de oppholdt seg der er vanskelig å fastslå - ikke senere enn [[1468]] flyttet birgittnerne fra Hovedøya - mens først i [[1479]] får vi vitnesbyrd om at de hadde flyttet tilbake til det gjenreiste Munkeliv. | ||
Fra [[1520]]-årene gikk det mot slutten for Munkeliv, ikke så mye på grunn av reformatoriske strømninger som klosterets strategisk dominerende stilling på Nordneshøyden. I [[1523]] ble kong [[Christian II]] presset ut i landflyktighet, hvorpå hans skip truet den norske kysten og spesielt Bergen. Under et slikt angrep i [[1525]] innså byens forsvarere hvor gunstig plassert klosteret var i forhold til å beskytte seg mot kongens kaprere og håndverkere og handelsmenn besatte Munkeliv. Senere, i [[1529]], ble det foreslått å gi klosteret i forlening til [[Nils Lykke]] med det mål for øye å gjøre det om til en festning. Det er ikke overraskende at det i denne tiden haglet med klagemeldinger fra abbedissen til erkebiskop [[Olav]] om alle overtramp klosteret måtte tåle. Disse må ha falt for døve ører, for i [[1531]] gikk biskop [[Olav]]<ref>Biskopen og erkebiskopen het begge Olav</ref> med på å rive hele anlegget utenom selve klosterbygningen, som skulle befestes. Etter dette ga de fleste av birgittinerne opp og forlot klosteret, kun abbedissen og fire søstre ble værende, underholdt av biskopen. I [[1534]] kan vi lese at han forsynte abbedissen med matvarer; denne bagatellen er det siste vitnesbyrd om klosterlivet på Munkeliv. | Fra [[1520]]-årene gikk det mot slutten for Munkeliv, ikke så mye på grunn av reformatoriske strømninger som klosterets strategisk dominerende stilling på Nordneshøyden. I [[1523]] ble kong [[Christian II]] presset ut i landflyktighet, hvorpå hans skip truet den norske kysten og spesielt Bergen. Under et slikt angrep i [[1525]] innså byens forsvarere hvor gunstig plassert klosteret var i forhold til å beskytte seg mot kongens kaprere og håndverkere og handelsmenn besatte Munkeliv. Senere, i [[1529]], ble det foreslått å gi klosteret i forlening til [[Nils Lykke]] med det mål for øye å gjøre det om til en festning. Det er ikke overraskende at det i denne tiden haglet med klagemeldinger fra abbedissen til erkebiskop [[Olav]] om alle overtramp klosteret måtte tåle. Disse må ha falt for døve ører, for i [[1531]] gikk biskop [[Olav]]<ref>Biskopen og erkebiskopen het begge Olav</ref> med på å rive hele anlegget utenom selve klosterbygningen, som skulle befestes. Etter dette ga de fleste av birgittinerne opp og forlot klosteret, kun abbedissen og fire søstre ble værende, underholdt av biskopen. I [[1534]] kan vi lese at han forsynte abbedissen med matvarer; denne bagatellen er det siste vitnesbyrd om klosterlivet på Munkeliv. | ||