Nora Brockstedt
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Nora Brockstedt (født 20. januar 1923 i Kristiania, død 5. november 2015 i Oslo) var sanger innen forskjellige sjangre som jazz, pop og viser. Hennes foreldre var murer og maler Lorang Berg og syerske Lilly Magdalene Johnsen. Navnet Brockstedt hadde hun etter sin første mann, Einar, som hun var gift med 1946-1964. I 1968 giftet hun seg med produksjonssjef og tekstforfatter Arne Riis.
Nora Brockstedts sangkarriere strakk seg over mer enn 50 år. På 1950- og 1960-tallet var hun én av Norges mest solgte plateartister. Hun blir særlig husket for sine mange tolkninger av Alf Prøysens viser.
Nora Berg gikk i 1942 til topps i en talentkonkurranse på Jordal Amfi i Oslo. Samme år dannet hun Harmony Duo med Oddvar Sørensen (senere Sanne), og ble engasjert til Jens Book Jenssens sommerrevy på Chat Noir. Duoens eneste plateinnspilling Enn en gang skal fuglene synge/Kanskje engang tilbake den kommer, ble gjort med Kristian Haugers orkester for platemerket Telefunken i 1945. I siste halvpart av 1940-tallet var hun aktiv som jazzvokalist i Oslo med diverse ensembler, blant annet som medlem av en vokalkvartett med Pete Browns orkester på platen Gotta Be This or That/Love in Bloom i 1946.
Som Nora Brockstedt var hun i 1951 med på å etablere sangkvintetten The Monn Keys, og gjorde rundt tretti innspillinger med dem 1951–1955, inkludert «Solskinn ombord», «Øllebrød» og «Dyrene i Afrika». I 1953 signerte hun en kontrakt med NERA som soloartist. Hennes sologjennombrydd kom med Chat Noir-visa «En liten pike i lave sko» (innspilt 1955) fra revyen Kjør Storgata, med over 50 000 solgte eksemplarer. En svensk versjon av visa resulterte i at hun ble engasjert som solist etter Alice Babs i Thore Ehrlings populære orkester, og i siste halvpart av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet hadde hun en betydelig karriere i vårt naboland.
Storslageren «Tango for to» (1957), som hun sang både på norsk, svensk og islandsk, innledet det fruktbare samarbeidet med Alf Prøysen (tekst) og Bjarne Amdahl (musikk), som skulle resultere i mer enn tjue sanger skrevet spesielt for henne fram til 1965 (blant annet «Mari du bedåre», «Æille så nær som a Ingebjørg» og «»Patriot-Paula») samt musikalen Hu Dagmar (1964), som blant annet inneholder «Slipsteinsvæilsen». Hun spilte senere inn tre Prøysen-album, i tillegg til enkeltstående viser på de fleste av hennes andre album.
I NERA-perioden (1953–1959) spilte hun inn omkring 50 singler samt åtte EP-plater i Norge på platemerkene Musica og RCA. Brockstedt spilte inn om lag 30 singler, 12 EP-plater og én LP i Sverige for platemerket Cupol.
I NERA-perioden var hennes mest kjente slagere «Det som skjer, det skjer» og «Er du gla' meg ennå, Karl Johan?» (som fikk den første norske Sølvplaten)
I 1959 byttet hun plateselskap til Egil Monn-Iversen A/S og platemerkene Karusell og Triola. Det fulgte om lag 20 norske singler for Monn-Iversen 1959–1965 og et mindre antall mer spredte utgivelser senere. Lykkeliten, Du mener vel alvor, Halvor og Guri Malla. I tillegg kommer et stort antall mindre kommersielle, ofte jazzinspirerte innspillinger, blant annet flere norske versjoner av samtidens franske chansons og to sanger fra Jerome Kerns Showboat, trolig de første slike på plate med nynorsk tekst. Hun vant den norske Grand Prix-finalen 1960 med Voi voi (4. plass internasjonalt), 1961 (Sommer i Palma, 7. plass internasjonalt) og 1963 (Solhverv), da hun ikke hadde tid til å synge i den internasjonale konkurransen, og ble erstattet av Anita Thallaug.
Etter noen stillere år i siste halvdel av 1960-årene erobret hun det stadig voksende LP-markedet med Noe Nytt (1970), og utga sju ytterligere LP/CD-plater i tillegg til medvirkning på andre utgivelser. Det ble utgitt flere samleplater, mest representativ er den dobbelte Tango for to. 50 innspillinger fra 50 år (1995). Hun gjorde seg også kjent for stadig nye generasjoner med hyppige fjernsyns- og konsertopptredener (også i Finland, Danmark., Polen og USA) og populære fjernsynsserier som Jul i Skomakergata og Tøydokke-Anna.
I Brockstedts sangstil kan man tydelig, særlig i de første innspillingene, høre en påvirkning fra de samtidige artistene Billie Holiday og Ella Fitzgerald. Som solist utviklet hun raskt en sterkt personlig mikrofonteknikk, som best kan sammenlignes med Doris Day, Peggy Lee og Monica Zetterlund. Selv om hun bare gjorde et fåtall rene jazzinnspillinger, forble hun musikalsk en jazzvokalist, kombinert med sylskarp diksjon og sterk formidlingsevne. Fremst av den første generasjonen norske populærsangere som var sterkt influert av swingjazz, maktet hun å finne et musikalsk uttrykk som problemfritt kombinerte denne nye internasjonale påvirkningen med urnorsk materiale. Kari Bremnes har karakterisert henne som “ujålete med stil”.
Brockstedt mottok en rekke priser og utmerkelser, blant annet Kongens fortjenstmedalje i gull (1995), Spellemannprisens hederspris (1974) og Prøysenprisens ærespris (1997). Hun skiller seg ut fra de fleste av sine kolleger i underholdningsbransjen ved at hun har lansert slagere (hovedsakelig Prøysen-materialet) med en slik kvalitet at de er blitt skole-, ja til og med universitetspensum. Få, om noen, kvinnelige norske sangere har satt større spor etter seg i folkebevisstheten.
Nora Brockstedts stemme var helt til slutten av hennes levetid i forbløffende grad velholdt, kanskje fordi hun de senere årene bare sang når hun virkelig hadde lyst. I 2004 kom jazzalbumet As Time Goes By, som fikk en svært god mottakelse. I 2005 fulgte hun opp med Christmas Songs, og i 2008 slapp hun sitt siste studioalbum: Nora - for swingende!.