Nordpolmisjonen
Nordpolmisjonen (latin Praefectura Apostolica Poli Arctici) var Den katolske kirkes første jurisdiksjon på nivå over menighet/sokn etter at kirken ble gjenoppretta i 1843. Misjonen ble oppretta av Vatikanet i 1855, og var i virksomhet fram til 1869 da den ble nedlagt som følge av opprettelsen av Det apostoliske prefekturat Norge. Misjonen hadde status som apostolisk prefektur. I tillegg til Nord-Norge dekka den også Island, Færøyene og Grønland og andre nordlige områder.
Opprettelsen ble foretatt av Den hellige kongregasjonen for troens utbredelse ved kardinal G.F. Fransoni, under pave pius X. Det er i opprettelsesdekretet av 8. desember 1855 spesifisert hvilke områder som omfattes: Island, Færøyene, norsk og svensk Lappland ovenfor Polarsirkelen, Grønland, New Cumberland og det nordligste av Nord-Amerika fra Hudsondistriktet til og med den magnetiske pol (det vil si fra Baffin-bukta til Melville). Misjonen kom også til å omfatte Shetlandsøyene, Orknøyene og grevskapet Caithness på det skotske fastlandet.
Alta ble valgt som base for misjonen. Lederen ble monsignor Paul Marie Etienne de Djunkovskij, som kom til Alta med fem andre i 1856. Det ble oppretta et kapell der, og allerede året etter starta de en guttskole. De sendte i 1857 også ut misjonærer til Island, Skottland, Shetlandsøyene og Færøyene. Misjonen ble finansiert gjennom innsamlinger på kontinentet.
I 1859 ble Vår Frue kirke grunnlagt, som den tredje katolske kirka i Norge etter gjenopprettelsen. I 1861 forlot monsignor Djunkowsky misjonen, og ble erstatta av Bernard Bernard, som senere ble første prefekt for Norge.
En landsomfattende misjon for Norge ble oppretta i 1868, og i 1869 ble den gitt status som apostolisk prefekturat. Dermed var det ikke lenger behov for Nordpolmisjonen i Norge. Utenfor Norge hadde den heller ikke hatt særlig framgang, og man så i Roma at ting måtte gjøre annerledes. Den største utfordringen i så måte er avstandene, som man nok ikke hadde hatt helt klart for seg. Avstander vi i dag kan tilbakelegge nokså raskt med fly brukte man på 1800-tallet dager og uker på å krysse. De enkelte områdene utenfor Norge ble derfor lagt til bispedømmer eller andre jurisdiksjoner i de landene de tilhører. Island var i likhet med Grønland og Færøyene den gang en del av Danmark, og ble lagt under det danske prefektur.
Til tross for at den bare eksisterte i fjorten år la Nordpolmisjonen et sterkt grunnlag for den katolske kirke i Norge. Med utgangspunkt i Tromsø ble det i årene som kom oppretta flere menigheter, og ikke minst kunne St. Elisabeth-søstrene etablere seg i Hammerfest i 1880.
Kilder
- Krane, Helmut: Nordpolmisjonen 150 år på Den katolske kirkes hjemmeside
- Olsen, Torbjørn: 150-årsjubileum for Nordpolmisjonen på Den katolske kirkes hjemmeside
- Dekret fra Den hellige kongregasjonen for troens utbredelse: Opprettelse av Nordpolens apostoliske prefektur (kalt «Nordpolmisjonen»), i norsk oversettelse på Den katolske kirkes hjemmeside
- Den apostoliske skrivelse Ecclesiae universae, norsk oversettelse på Den katolske kirkes hjemmeside