Normaltid: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bruker:Marie Skoie|Marie Skoie]] 24. jan 2012 kl. 13:40 (CET){{under arbeid}}

<onlyinclude>'''[[Normaltid]]''' brukes om felles klokketid for et definert geografisk område. Slik standardisert tid ble tatt i bruk i løpet av 1800-tallet for å forenkle samhandling over større områder, noe lokaltidene ble påstått å være til hinder for. Det første forsøket på å samle [[Norge]] til én felles tid møtte sterk motstand fra hele landet. Stortingsrepresentantenes syn på standardisert tid etter mønster fra utlandet endret seg i løpet av få år. I Norge ble en felles normaltid innført 1. januar [[1895]]. Før det var det de lokale tidene som var gjeldende, selv om jernbanen og telegrafvesenet praktiserte det annerledes. Lokaltiden ble målt etter nøyaktige sol- eller stjerneobservasjoner forankret i en vitenskapelig praksis og ved hjelp av teknologi som ble mer nøyaktig enn naturen selv. Normaltid-saken utfordret folks følelse av tilhørighet, fra det lokale og regionale til det mer nasjonale og internasjonale. Ny kommunikasjonsteknologi var med på å utvide folks bevissthet av tid, sted og rom både fysisk og mentalt.</onlyinclude>   

Jorden roterer 15 lengdegrader østover i løpet av en time. Fra det vestligste punktet

ytterst i [[Sognefjorden]] til [[Vardø]], Norges østligste punkt er det en tidsforskjell på 1

time og 47 minutter. Før 1895 ble stedets lokale tid bestemt til klokken tolv når solen

stod høyest på himmelen, eller når en tidsmarkør fanget opp skyggen av solen på bestemte tider av dagen.  

Telegrafstasjonene, som ble etablert i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, opererte med felles tid. Inntil 1866 ble Københavns tid brukt ved alle de norske telegrafstasjonene. Etter dette ble [[Kristiania]]s lokaltid brukt.  

Meridiankonferansens resolusjoner var ikke bindende. Hvert enkelt land bestemte hvorvidt disse vedtakene skulle følges. Etter inndelingen av verden i 24 soner ville man måttet dele Norge inn i tre soner, hver på én time. Allmennheten kunne lese om den nye verdensdagen i [[Dagbladet]] allerede dagen etter at konferansen var slutt. Fire måneder senere foreslo Otto Blehr en felles tidssone, en normaltid, for Norge. Han ville rydde opp i den «fuldstændige Vilkaarlighed» som rådet. Blehrs forslag tok utgangspunkt i den nye internasjonale standarden. Norsk tid skulle falle sammen med mellomeuropeisk tid og være én time foran GMT.

Seks år senere, i 1894, kom forslaget om normaltid opp på ny. Da var det ikke mye igjen av motstanden fra forrige runde. Initiativet til loven kom denne gangen fra

astronomiprofessor Hans Geelmuyden. Han hadde selv vært skeptisk til normaltid

i 1887, men mye hadde endret seg siden den gang. Han fremhevet spesielt «den

utpræget internationale Karakter, som Sagen i de sidste Aar mer og mer har faaet».<ref>Ot.prp. nr. 20 1894, s. 2.</ref>  

Norge var nå det eneste landet på vår lengdegrad som ikke fulgte mellomeuropeisk

tid.

Komitéinnstillingen var skrevet på nynorsk, noe som ble gjenstand for en voldsom debatt under behandlingen på Stortinget. Flertallet stemte til slutt for at også lovteksten skulle skrives på nynorsk. Loven om normaltid ble den første loven skrevet på nynorsk og ble derfor omtalt som «Landsmaalsloven». I Morgenbladet kunne man lese at et «mindre velvalgt Emne for en Lov affattet paa Landsmaalet eller et Bygdesprog, end det halvt internationale Spørgsmaal om den samme Normaltid for Norge som flere andre Lande, kan man vel vanskelig tænke sig».<ref>Morgenbladet 22/5 1894, nr. 267.</ref>  

4. juni 1894. Selv om nasjonale faktorer spilte inn, hadde Morgenbladet i alle fall rett i at normaltid denne gangen først og fremst var et internasjonalt spørsmål.  

 

gjennom Langø i Vesterålen og over Steigen og Skjerstad før den litt øst for Bodø

fortsetter inn i Sverige og derfra gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Vest for den gjeldende lengdegraden skulle man stille klokken frem for å få normaltid. Dette ville da gjelde de fleste av landets innbyggere. Øst for denne lengdegraden skulle man stille klokken tilbake til midnatt i det øyeblikk klokken var elleve i Greenwich 31. desember 1894. I Kristiania stilte man klokkene frem sytten minutter og i Bergen 39 minutter. Man kunne bruke samme urverk som tidligere, og benevningene ville være de samme. Man slapp kompliserte omregningstabeller på lengre reiser. Eneste offentlige utgift var trolig trykking av nye jernbaneruter. Noen har hevdet at loven fikk liten betydning fordi den mistet sin funksjon i samme øyeblikk som klokkene ble stilt til den nye tiden. Loven indikerer imidlertid en viktig endring. I hestevognens tidsalder spilte det liten rolle at alle småsteder hadde ulik tid, men for jernbanen var det problematisk. At det internasjonale tidssonesystemet ble tatt opp av flere land, var den viktigste årsaken til at normaltid ble vedtatt i Norge. Felles for de fleste landene som innførte normaltid i andre halvdel av 1800-tallet, var at jernbanebyggingen ledet til endringen. Det var imidlertid den elektriske telegrafen som muliggjorde tidssignaler og dermed la grunnlaget for å kunne bruke felles tid over større avstander. Sannsynligvis la også telegrafen et betydelig mentalt fundament som følge av at den muliggjorde et større fellesskap og en følelse av samtidighet over større områder.

Ikke alle er eller har vært like opptatte av om man er oppunder to timer i utakt med sola. Innføringen av normaltid i 1895 gjorde det vanskeligere å gjøre presise tidsmålinger lokalt, men understreket det nasjonale og internasjonale fellesskapet og ble et uttrykk for ''det moderne Norge''.