Normaltid: Forskjell mellom sideversjoner

De to togstasjonene i Kristiania fulgte ulik tid og var noe stortingsrepresentanten fra Venstre Otto Blehr påpeker ulempene ved i denne beskrivelsen i 1885: «Kristiania Tid benyttes paa samtlige Statens Telegrafstationer. Men for øvrig hersker der fuldstændig Vilkaarlighed. Saaledes benytter de fra Kristiania udgaaende Jernbanetog en forskjellig Tidsberegning, idet Østbanerne følger Kristiania Tid, men Vestbanen Drammens Tid. Paa enkelte Steder af Landet maa man endog holde sig a jour med flere Tider.»  Togene fra Bergen og Stavanger fulgte lokaltiden i disse byene, som begge steder var 22 minutter etter kristianiatid. Det finnes eksempler på lommeur med to minuttvisere for reisebruk fra denne perioden.  

Også i USA var lokaltidene et tema i andre halvdel av 1800-tallet. Noen har beskrevet forholdene for de reisende her som vanskeligere med mange lokaltider enn om man ikke hadde hatt noen tid i det hele tatt. Der måtte for eksempel en jernbanereisende fra Washington til San Francisco i 1870 stille sitt ur hele to hundre ganger hvis det skulle vise riktig lokaltid ved alle stoppestedene. For å forenkle dette innførte jernbaneselskapene tidssoner. Men selv etter denne forenklingen fantes det hele 80 forskjellige jernbanetider i USA. De parallelle tidene skapte ikke bare forvirring, men kunne også gå ut over sikkerheten. Reformer ble derfor foreslått fra ulike hold. I 1872 innkalte jernbaneselskapene til en konferanse om rutetabeller, og etter mye diskusjon ble de mange lokaltidene i USA i 1883 erstattet med såkalt «Standard Railway Time». Man fikk fire tidssoner, og på grensen mellom sonene «hoppet» klokketiden nøyaktig én time. Både de kommersielle interessene og de reisende var fornøyde med tidssonesystemet.

Forretninger, omend en Fællestid skulde blive vedtaget».  Også de vitenskapelige

miljøene i Kristiania og Trondheim var skeptiske til en felles tid for hele landet.  

Det som talte mest mot dette forslaget, var, ifølge motstanderne, skjevheten til solens gang som følge av landets utstrekning. I Finnmark ville tidsforskjellen mellom den nye normaltiden og den gjeldende lokaltiden bli spesielt stor. I Vardø ville man for eksempel måtte stille klokketiden 64 minutter tilbake ved innføringen av mellomeuropeisk tid. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i et forsøk på å gjøre overgangen fra soltid til normaltid minst mulig i de ulike landsdelene. Et av forslagene bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser med 15 minutters tidsforskjell mellom hver sone.  

om videre utbygging av jernbanen i Norge. Spesielt ville en Bergensbane øke behovet for å samkjøre klokketiden. For det andre ville man avvente flere erfaringer med innføring av normaltid i andre land. Under stortingsdebatten fikk innlandstrafikken større oppmerksomhet enn kontakten med utlandet, og de internasjonale initiativene ble tillagt liten vekt. Andre land som diskuterte dette spørsmålet i begynnelsen av 1880-årene, var også mer opptatt av behovene nasjonalt enn internasjonalt. Men i motsetning til i disse landene ble forslaget om normaltid enstemmig nedstemt da det kom opp i Stortinget i 1887. Sverige innførte felles tid i 1879, men en tidsunion med Norge var ikke aktuelt. Det svenske vitenskapsakademiet uttrykte det slik: «Det torde vara klart att gemensam tid för hela Norge aldrig kan ifrågakomma».  

utpræget internationale Karakter, som Sagen i de sidste Aar mer og mer har faaet».  

Komitéinnstillingen var skrevet på nynorsk, noe som ble gjenstand for en voldsom debatt under behandlingen på Stortinget. Flertallet stemte til slutt for at også lovteksten skulle skrives på nynorsk. Loven om normaltid ble den første loven skrevet på nynorsk og ble derfor omtalt som «Landsmaalsloven». I Morgenbladet kunne man lese at et «mindre velvalgt Emne for en Lov affattet paa Landsmaalet eller et Bygdesprog, end det halvt internationale Spørgsmaal om den samme Normaltid for Norge som flere andre Lande, kan man vel vanskelig tænke sig».  

minutt. Dette måtte enten skyldes at jordskjelvbølgen hadde beveget seg uregelmessig, eller at urene som var brukt for å anslå tidspunktet, viste feil tid. Schroeter mente at det første var usannsynlig, og urene fikk dermed skylden. Urenes eiere hadde ikke kontrollert dem godt nok. En tredje mulighet er selvfølgelig at urenes eiere fremdeles var for unøyaktige, slik Schroeter hevder: Nemlig at mange «ikke finder det umagen værdt at undersøge hvorvidt, deres ure viser rigtig eller ei, da det for dem ikke kommer saa nøie an paa 15 til 30 minutter, ja ofte endnu mere».  

*Schroeter, J. Fr. 1895. ”At bestemme klokkeslettet ved hjælp af solen og fiksstjernene”, i Naturen, s. 321 – 344.

*Skoie, Marie 2002: Da tiden ble normal. Innføringen av felles tid i Norge på slutten av 1800-tallet. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo. (Se denne for mer utfyllende kilde- og litteraturliste.)