Normaltid: Forskjell mellom sideversjoner

gjennom Langø i Vesterålen og over Steigen og Skjerstad før den litt øst for Bodø

fortsetter inn i Sverige og derfra gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Vest for den gjeldende lengdegraden skulle man stille klokken frem for å få normaltid. Dette ville da gjelde de fleste av landets innbyggere. Øst for denne lengdegraden skulle man stille klokken tilbake til midnatt i det øyeblikk klokken var elleve i Greenwich 31. desember 1894. I Kristiania stilte man klokkene frem sytten minutter og i Bergen 39 minutter. Man kunne bruke samme urverk som tidligere, og benevningene ville være de samme. Man slapp kompliserte omregningstabeller på lengre reiser. Eneste offentlige utgift var trolig trykking av nye jernbaneruter. Noen har hevdet at loven fikk liten betydning fordi den mistet sin funksjon i samme øyeblikk som klokkene ble stilt til den nye tiden. Loven indikerer imidlertid en viktig endring. I hestevognens tidsalder spilte det liten rolle at alle småsteder hadde ulik tid, men for jernbanen var det problematisk. At det internasjonale tidssonesystemet ble tatt opp av flere land, var den viktigste årsaken til at normaltid ble vedtatt i Norge. Felles for de fleste landene som innførte normaltid i andre halvdel av 1800-tallet, var at jernbanebyggingen ledet til endringen. Det var imidlertid den elektriske telegrafen som muliggjorde tidssignaler og dermed la grunnlaget for å kunne bruke felles tid over større avstander. Sannsynligvis la også telegrafen et betydelig mentalt fundament som følge av at den muliggjorde et større fellesskap og en følelse av samtidighet over større områder.

Ikke alle er eller har vært like opptatte av om man er oppunder to timer i utakt med sola. Innføringen av normaltid i 1895 gjorde det vanskeligere å gjøre presise tidsmålinger lokalt, men understreket det nasjonale og internasjonale fellesskapet og ble et uttrykk for ''det moderne Norge''.