Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
m
Teksterstatting – «har har» til «har»
Ingen redigeringsforklaring |
m (Teksterstatting – «har har» til «har») |
||
| (9 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Våre kilder til religionen er først og fremst eddadiktninga, og spesielt [[Snorre Sturlasson]]s ''[[Heimskringla]]''. Dette betyr at beskrivelsen av trossystemet er skrevet ned lenge etter at det opphørte å være en levende tro. Det er dermed knytta usikkerhet til mye, og spesielt til de deler av religionen som har elementer som ligger nær kristendommen. En skapelsemyte der de to første menneskene heter Ask og Embla, og der skapelsen skjer forbløffende likt den bibelske skapelsen av Adam og Eva, vekker mistanke om assimilering av kristene elementer i beskrivelsene. I den moderne åsatrua har det ofte vært et fokus på å identifisere og luke ut slik påvirkning fra kristendommen. Samtidig må det nevnes at alle relgioner utvikler seg over tid og påvirkes av samfunnet de er en del av. Kristendommen har endra seg mye i løpet av de siste århundrene, og spesielt stor har utviklinga vært siden 1900-tallet – kvinnelige prester, synet på homofili og holdninga til andre religioner og [[økumenikk]] for å nevne noe. Vi kan altså ikke uten videre si at alle kristne elementer i Snorres beretning er fremmedelementer som er introdusert senere, for endringer kan ha skjedd i perioden der mytologien og «Kvitekrist» eksisterte side om side. | Våre kilder til religionen er først og fremst eddadiktninga, og spesielt [[Snorre Sturlasson]]s ''[[Heimskringla]]''. Dette betyr at beskrivelsen av trossystemet er skrevet ned lenge etter at det opphørte å være en levende tro. Det er dermed knytta usikkerhet til mye, og spesielt til de deler av religionen som har elementer som ligger nær kristendommen. En skapelsemyte der de to første menneskene heter Ask og Embla, og der skapelsen skjer forbløffende likt den bibelske skapelsen av Adam og Eva, vekker mistanke om assimilering av kristene elementer i beskrivelsene. I den moderne åsatrua har det ofte vært et fokus på å identifisere og luke ut slik påvirkning fra kristendommen. Samtidig må det nevnes at alle relgioner utvikler seg over tid og påvirkes av samfunnet de er en del av. Kristendommen har endra seg mye i løpet av de siste århundrene, og spesielt stor har utviklinga vært siden 1900-tallet – kvinnelige prester, synet på homofili og holdninga til andre religioner og [[økumenikk]] for å nevne noe. Vi kan altså ikke uten videre si at alle kristne elementer i Snorres beretning er fremmedelementer som er introdusert senere, for endringer kan ha skjedd i perioden der mytologien og «Kvitekrist» eksisterte side om side. | ||
Trolig har trossystemet utvikla seg fra en en ren naturreligion, der man har tilbedt sola, månen, lynet, jorda, vannet, trær og planter. En naturlig utvikling fra slike religioner ser ut til å være at man utvikler personifikasjoner av de enkelte tingene. I Norge har dette trolig skjedd i bronsealderen, da man begynner å finne symboler i bergkunst og på gjenstander som tyder på at gudene hadde tatt form. | |||
==Gudene== | ==Gudene== | ||
| Linje 17: | Linje 19: | ||
===Æsene=== | ===Æsene=== | ||
{{thumb|Loke stein Cumbria.jpg|Æsen Loke, bundet og bastet, framstilt på en stein fra anglo-saksisk tid som oppbevares i sognekirken i byen Kirkby Stephen i Cumbria i nord-England.|Stig Rune Pedersen (2022)}} | |||
Æsene var hovedguddommene. En mannlig guddom ble kalt en ås, mens en kvinnelig guddom var en åsynje - med flertallsformen æser som samlenavn. De sto over andre vesener som jotner, dverger og alver (se nedafor), og de styrte over menneskenes verden. Æsene bodde i Åsgård. De var udødelige, men skulle gå under i Ragnarok. | Æsene var hovedguddommene. En mannlig guddom ble kalt en ås, mens en kvinnelig guddom var en åsynje - med flertallsformen æser som samlenavn. De sto over andre vesener som jotner, dverger og alver (se nedafor), og de styrte over menneskenes verden. Æsene bodde i Åsgård. De var udødelige, men skulle gå under i Ragnarok. | ||
| Linje 24: | Linje 26: | ||
====Odin==== | ====Odin==== | ||
Odin var hovedguden i trossystemet, selv om han til tider kunne komme i skyggen av andre. Han var sønn av Bor og jotunkvinna Bestla, og bror til Vile og Ve. Han var gift med Frigg, og hadde med henne sønnene Balder, Hod og Hermod. Med Jord hadde han sønnen Tor, med | Odin var hovedguden i trossystemet, selv om han til tider kunne komme i skyggen av andre. Han var sønn av Bor og jotunkvinna Bestla, og bror til Vile og Ve. Han var gift med Frigg, og hadde med henne sønnene Balder, Hod og Hermod. Med Jord hadde han sønnen Tor, med Rind hadde han Vali og med Grid hadde han Vidar. Han hadde også sønnene Ty, Heimdall og Brage. Han var kjent som Allfader, Valfader ('de falnes far') og Håve ('den høye'). Han bodde i Valaskjalv, og hadde høysetet Lidskjalv og gildehallen Valhall. Dyrene som fulgte ham var ulvene Gere og Freke, ravenene Hugin og Munin og den åttefotede hesten Sleipne. Han bar spydet Gungne. Han hadde også gullringen Draupne, som det dryppa åtte like ringer av hver natt. Av næring tok han til seg bare vin. Odin hadde all verdens visdom, noe han fikk ved å drikke av Mimesbrønnen. For å få lov til dette pantsatte han det ene øyet sitt til jotnen Mime. Avbildninger av Odin er gjerne lette å kjenne igjen på at det er tydelig at et øye mangler. Han ble også omtalt som Den enøyde. | ||
Ved siden av å være en visdomsgud var han også en krigergud. Han sendte ut sine valkyrier for å velge ut de som falt i slag som skulle få komme til Valhall. Her fikk de delta på et gjestebud som aldri tok slutt. | Ved siden av å være en visdomsgud var han også en krigergud. Han sendte ut sine valkyrier for å velge ut de som falt i slag som skulle få komme til Valhall. Her fikk de delta på et gjestebud som aldri tok slutt. | ||
| Linje 182: | Linje 184: | ||
* Alvheim: Lysalvenes bolig, der også Frøy bodde. | * Alvheim: Lysalvenes bolig, der også Frøy bodde. | ||
* Breidablikk: Balder og Nannas bolig. | * Breidablikk: Balder og Nannas bolig. | ||
* Midgard: Menneskenes hjemsted. | |||
* Trudvang: Tor og Sivs bolig. | * Trudvang: Tor og Sivs bolig. | ||
* Valhall: De falnes bolig. | * Valhall: De falnes bolig. | ||
| Linje 199: | Linje 202: | ||
Etter at gudene var døde skulle jotnen Surt herje jorda med ild. Sola og stjernene skulle slokne, og jorda skulle synke i havet. Deretter skulle en ny jord stige opp av havet, og en ny generasjon guder skulle komme. Et menneskepar som overlevde skulle fornye slektene. | Etter at gudene var døde skulle jotnen Surt herje jorda med ild. Sola og stjernene skulle slokne, og jorda skulle synke i havet. Deretter skulle en ny jord stige opp av havet, og en ny generasjon guder skulle komme. Et menneskepar som overlevde skulle fornye slektene. | ||
===Skapelsen=== | |||
I begynnelsen fantes bare kulde og varme, representert ved det kalde Nivlheim og det brennende Muspelheim. Mellom dem var det bunnløse Ginnungagap. I møtet mellom is og ild begynte isen å smelte, og det oppsto et troll, Yme. Det oppsto også ei ku, Audhumbla, som ga mat til Yme. Kua slikka på steiner rundt Yme, og fra en av dem kom Bure, som ble gudenes stamfar. Yme fikk også barn, med seg selv. Fra svetten hans vokste det fram et mannlig og et kvinnelig vesen, som så fikk barn med hverandre. Deres sønn, som hadde seks hoder, het Trudgjelme, og ble far til Bergelme og stamfar til jotnene. | |||
Bures sønn Bor ble far til Odin, Vilje og Ve. De gjorde opprør mot Yme og hans slekt, drepte alle unntatt Bergelme og hans kone. Audhumla ble skylt ned i Ginnungagap. Ymes døde kropp ble lagt som et lokk over gapet, der blodet hans ble til havet og kjøttet til landjorda. Knoklene ble fjell, tenner og beinsplinter til steiner og ur, håret til trær og gress og hodeskallen til himmelvelvingen. Hjernen hans ble til skyene. Æsene fanga også gnister fra Muspelheim som de festa til Ymes skalle, slik at de ble sol, måne og stjerner. Etter Ymes død krøp det ut mark fra liket, som ble til dvergene. | |||
Menneskene ble ifølge Snorre skapt ved at Odin, Vilje og Ve fant to trestokker som de ga menneskelige egenskaper. De fikk navnene Ask og Embla, og ble opphav til hele menneskeheten. I ''Voluspå'' er historien noe annerledes. Det var der gudene Odin, Høne og Lodur som fant trestokkene og ga dem liv. Denne versjonen er trolig den eldste. | |||
=== Seid === | |||
[[Seid]] var en form for aktiv magi, som til har sterke likhetstrekk med [[sjamanisme]] og kan regnes som en variant av dette. Seidmenn, som til tross for navnet ofte var kvinner, kunne utøve magi på godt og ondt og spå om framtida. Kontakt med åndeverdenen ble ikke vektlagt særlig i menneskenes seid, men i den mytologiske seiden som ble utført av gudene nevnes dette ofte. [[Snorre Sturlasson]] fortalte at menn ble påført skam ved å drive med seid, til tross for at selveste Odin ble regna som den fremste seidmannen. | |||
==Referanser== | |||
<references /> | |||
==Litteratur== | ==Litteratur== | ||
* [https://snl.no/norr%C3%B8n_mytologi Norrøn mytologi] i ''Store norske leksikon''. Se lenker til ytterligere artikler i denne. | * [https://snl.no/norr%C3%B8n_mytologi Norrøn mytologi] i ''Store norske leksikon''. Se lenker til ytterligere artikler i denne. | ||
* Soli, Brit: [https://www.aftenposten.no/viten/i/9v8Lzp/Samer-og-vikinger-kunne-kunsten-Sjamanismens-sentrale-plass-i-forkristen-tid?fbclid=IwAR2_6hGBPZDAyjjmgYwR-h9yY7YiZ9QxxrjOlnGxEMtOiGJWoU8I7OZBEyA Samer og vikinger kunne kunsten: Sjamanismens sentrale plass i førkristen tid], ''Aftenposten''. Publ. 2019-05-21, lest 2019-05-21. | |||
[[Kategori:Religion og livssyn]] | [[Kategori:Religion og livssyn]] | ||
[[kategori:Norrøn tid]] | [[kategori:Norrøn tid]] | ||
{{bm}} | |||