OL i Oslo 1952: Forskjell mellom sideversjoner

 

I 1947 kom tildelingen til avstemning, og Oslo vant med atten mot ti stemmer. De ti stemmene som ikke gikk til Oslo, ble avgitt til Cortina d'Ampezzo i Italia (9 stemmer) og Lake Placid i USA (en stemme).

Oslo hadde to vinteridrettsanlegg av internasjonal kvalitet: [[Holmenkollanlegget]] for hopp og langrenn og [[Bislett stadion]] for skøyteløp. Verre var det med alpint, bobsleigh, ishockey og kunstløp. Man måtte også ha steder hvor deltakere, tilreisende publikum og et stort pressekorps kunne bo.  

Å bygge areaner for dette krevde store ressurser, på et tidspunkt der man måtte prioritere gjenoppbygging på nasjonalt plan, og løsing av boligkrisa i Oslo.

Et anlegg mange andre senere har nytt godt av var [[Sogn studentby]], som ble bygd for å huse deltakere, og som da OL var over ble tatt over av studenter.

Det var også behov for flere hotell. Det største som ble reist var [[Hotell Viking (Oslo)|Hotell Viking]] i [[Biskop Gunnerus' gate]]. Byggherre og eier var Oslo kommune, som på denne måten fikk realisert en plan fra 1930-åra om et «folkehotell» i byen. På tomta sto tidligere [[NSB]]s administrasjonsbygg, som ble sprengt av [[Oslogjengen]] 15. mars 1945 under [[operasjon Betongblanding]]. Kommunen eide hotellet helt fram til 1970-åra. Det finnes fortsatt under navnet Clarion Hotel Royal Christiania. I 2016 ble hotellet stengt for omfattende ombygging, og skal gjenåpne i 2019 med nytt navn.

Et annet av de større, nye hotellene var [[Stefanhotellet]] i [[Rosenkrantz' gate (Oslo)|Rosenkrantz' gate]] 1, tegnet av [[Frithjof Stoud Platou|F. S. Platou]], etter en større ombygging i 2013 gjenåpnet dette som Thon Hotel Rosenkrantz.  

[[Holmenkollbakken]] var også klar for bruk, med et permanent tårn som hadde stått ferdig i 1940. Under krigen ble det brukt som hovedsentral for den tyske flytjenesten, men i 1946 begynte man igjen å arrangere hopprenn der. Det var før krigen planlagt bygd permanente sidetribuner ved unnarennet, og området ved tjernet skulle planeres for å få plass til flere tilskuere der. Det ble også planlagt garderobebygning ved [[Besserudtjernet]]. Disse planene ble tatt fram igjen, og i tillegg kom det også restaurant, postkontor og souvenirbutikk ved hoppet. Det var på denne tida at Holmenkollbakken ble en av byens største attraksjoner. Arbeidene kosta det samme som de på Bislett, 1,1 million kroner. Arkitekten bak arbeidet var [[Olav Tveten (1907–1980)|Olav Tveten]], som var skihopper og kombinertløper i [[Bærums Skiklubb]]. Han var også involvert i flere av de andre anleggene.

Noen arena for bobsleigh fantes ikke i Oslo, men bakker var det nok av. Den ble lagt i et område som var populært for aking, med start på [[Frognerseteren|Frognersetervollen]] og mål på [[Midstuen (Oslo)|Midstuen]]. [[Heftyebakken]] lå rett ved siden av, og ble brukt som opptrekksbakke for sledene. Her ble det ikke bygd noe permanent anlegg; i stedet satsa man på å bruke isvegger slik det var gjort i Sveits tidligere. Vinteren 1951 ble det prøvd ut, og det fungerte godt. De som drev med bobkjøring ønska naturlig nok at det skulle komme et permanent anlegg, men kostnadene ville blitt for høye. Det kosta faktisk 1,3 millioner kroner å bygge det nødvendige, selv uten permanent anlegg. Det var en tid usikkert hvordan det ville gå da vinteren 1952 lenge var svært mild, men kulda kom i rett tid.

=== Ishockey ===

{{thumb|Jordal Amfi 1952 flyfoto.jpg|Jordal Amfi i 1952. Arenaen fikk tak først i 1972.|Widerøes Flyveselskap / Vilhelm Skappel}}

Oslo haddde ikke noe egna anlegg for ishockey og kunstløp. I tidligere vinterleker hadde det noen ganger vært kunstisbaner, og andre ganger ikke. Det ble ikke stilt noe krav fra IOC om kunstisbane. Oslo kommune hadde lenge hatt et ønske om en kunstisarena, og behovet ble understreka under VM i hurtigløp på Bislett i 1949, da isen ikke var god nok. [[Jordal Amfi]] ble planlagt til en kostnad av 700 000 kroner. Som så mange ganger i Oslo ble det uforutsette problemer med grunnforholdene, så kostnaden endte på rundt en million kroner. Dette var bare selve arenaen, totalt kosta anlegget opp mot tre millioner, og var nok den største enkeltinvesterina i forbindelse med lekene. Med tanke på at det sto, og ble brukt som idretts- og konsertarene, helt til 2017 var det nok allikevel en fornuftig investering som ga Oslo en lenge etterlengta arena.  

I tillegg ble det under OL spilt 2-4 innledende kamper på fire andre arenaer: [[Lillestrøm stadion]], [[Marienlyst stadion]] i Drammen, [[Dælenenga]] i Oslo og på [[Kadettangen]] i [[Sandvika (Bærum)|Sandvika]].

Man hadde også noen reserveanlegg. I tilfelle været slo seg helt vrangt var det lagt opp til skirenn på [[Voss]] og skøyter på [[Tryvann stadion|Tryvann]] og [[Hamar]]. Disse anleggene ble satt i stand for omkring 200 000 kroner. Under [[Holmenkollrennene]] i 1952 testa man ut anleggene på Voss, som fungerte godt. Hamars kapasitet var allerede kjent; der måtte man forøvrig trå til da [[Trondheim]] under skøyte-VM i overgangen februar/mars 1952 ikke hadde skikkelig is. Under vinterlekene gikk det bra, men det var greit å ha reserveanleggene, for på lekenes nest siste dag, 24. februar, var isen på Bislett ikke lenger god nok. Løpene der var heldigvis gjort unna 16.–19. februar. Dette understreka forsåvidt også nytten av kunstisbanen på Jordal Amfi; ishockeyfinalen gikk på lekenes siste dag, og hadde det vært naturis man brukte kunne det nødvendig å ta turen til Hamar – og det var en betydelig mer langdryg tur enn det er i dag.

Fil:Vinter-OL 1952 bobbanen 001.jpg|Bobbanen fra Frognersetervollen til Midstuen fikk ikke noe permanent anlegg, kun naturis og snøtribuner. {{byline|Ukjent / Oslo byarkiv}}

Da den tyske troppen kom inn på stadion under åpningsseremonien var det til publikums jubel, og dette ble sett som et svært viktig skritt i normaliseringa av forholdet mellom Norge og Tyskland.  

Det så en tid skummelt ut, da vinteren 1952 lenge var nærmest snøfri. Men det om en kuldeperiode i rett tid, og dermed fikk man den snøen som trengtes. I rapporten som ble skrevet etter OL ble det påpekt tre ting som hadde vært helt avgjørende: «flaks, flaks, flaks».

Norge kom på førsteplass i medaljestatistikken, med 7 gull, 4 sølv og 6 bronse. USA kom på andre plass med henholdsvis 4, 6 og 1 medalje, og Finland på tredje med 3, 4 og 2. Totalt var tredve land med. [[Den kalde krigen]] hadde begynt, og [[Sovjetunionen]] var ikke med, men flere østeuropeiske land deltok.