Odd Erling Melsom (1900–1978): Forskjell mellom sideversjoner

Han var sønn av reisende selger [[Jens Melsom (1857–1919)|Jens Melsom]] (1857–1919) og [[Ragna Otilie Norborg (1861–1952).  

I 1923 ble han journalist. Fra 1923 til 1930 var han redaksjonssekretær i ''[[Hedemarkens Amtstidende]]'', og i 1931 ble han redaktør der. Han var så journalist i ''[[Østlendingen]]'' fra 1931 til 1935. Fra 1935 til 1937 var han redaktør i tre aviser: ''[[Hedmarks Fylkesavis]]'', ''[[Frihetskampen]]'' og ''[[Ny Dag]]''. Disse tre karakteriseres gjerne som nazi-orienterte aviser. Fra 1937 til 1940 var han igjen i Forsvaret, blant annet som kaptein i generalstaven.  

Melsom gikk inn i Nasjonal Samling i midten av 1930-åra. Han tilhørte ei venstreorientert gruppe i [[Elverum]]sområdet, sammen med blant annet [[Oliver Møystad]], [[Christian Astrup]], [[Ørnulf Lundesgaard]] og [[Odd Fossum]]. Etter krigsutbruddet ble han ledende i Det kommissariske LO, og spesielt viktig var redaktørjobben i ''Norsk Arbeidsliv''. Den hadde et opplag på opp mot 300 000, og ble et viktig organ for venstrefløyen i NS. Melsom ble upopulær både hos [[Arbeidsgiverforeningen]], tyskerne og hos mer borgerlig orienterte NS-ledere. Blant de venstreorienterte i NS ble han regna som den fremste ideologen. Han gikk ut mot både privatkapitalisme og statskapitalisme, og krevde bedre kår for arbeiderne. I januar 1942 ble han presse- og opplysningssjef i Det kommissariske LO, og en periode var han også stedfortredende leder der, som vikar for Odd Fossum.  

I mars 1944 ble han sjefredaktør for ''Fritt Folk'', og den stillinga hadde han til frigjøringa i mai 1945. Også i den avisa markerte han seg med sin venstreorientering. Han sto også på den nasjonale selvstendighetslinja, og hadde lite til overs for pangermanistene i NS.

I 1948 ble han dømt under [[rettsoppgjøret]]. Dommen lød på tolv års tvangsarbeid.  

Melsom ble i 1958 redaktør for ''Folk og Land'', utgitt av [[Institutt for norsk okkupasjonshistorie]] (INO). Avisa var sterkt kritisk til rettsoppgjøret, og arbeida for å revidere krigshistoria. Mot slutten av livet skrev han bøkene ''På nasjonal uriaspost : nødvendig supplement til okkupasjonshistorien'' (1975), ''Nasjonal Samling  og fagorganisasjonen'' (1977) og ''Fra kirke- og kulturkampen under okkupasjonen'' (1980, posthumt utgitt). Han hadde i 1941 vært medforfatter i boka ''Ein Buch über Vidkun Quisling'', der han skrev kapitlet «Vidkun Quisling als Offizier».