Odd Isaachsen Willoch
Odd Isaachsen Willoch Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Odd Isaachsen Willoch (født 26. februar 1885 i Larvik, død 9. april 1940 i Narvik)[1] var en norsk marineoffiser som førte kommandoen på ett av de to kystforsvarsskipene som forsvarte Narvik under den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940.
Innhold [skjul] 1 Liv 2 Karriere 3 Den andre verdenskrig 4 Utmerkelser 5 Referanser 6 Litteratur Liv[rediger | rediger kilde] Willoch vokste opp på Nanset. Han var sønn av sjefsingeniør Einar Isaachsen og hustru Hannah, født Isaachsen.[1] Willochs morfar var politikeren Isaach Isaachsen. Han var nevø av maleren Olaf Isaachsen samt fetter av maleren Herman Willoch, legen Daniel Isaachsen og vitenskapsmannen Haakon Isaachsen[2]
Odd Isaachsen Willoch var faren til forretningsmannen Finn Isaachsen Willoch og gjennom ham farfaren til politikeren Ingrid I. Willoch. Dessuten var han onkelen til luftfartsdirektør Erik Willoch og statsminister Kåre Willoch.[2]
I 1911 giftet Willoch seg med Marie Kristine («Maja») Foss, født 1888 i Mosjøen. Med henne ble han far til tre barn. De bodde i Horten.[1]
Karriere[rediger | rediger kilde] Willoch gjorde karriere i Den Kongelige Norske Marine, gikk på Krigsskolen og studerte radioteknologi i Storbritannia. Før den andre verdenskrig førte han kommandoen over offshore-patruljefartøyene «Fridtjof Nansen» og «Michael Sars». I 1928 deltok Willoch i letingen etter flybåten Latham 47 som hadde forsvunnet over Barentshavet, mens den hadde med seg den norske polarfareren Roald Amundsen.[1]
I 1940 fikk han kapteins grad (kommandørkaptein) og førte kommandoen over kystforsvarsskipet «Eidsvold» i 1940.[3]
Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde] 9. april 1940 ble Norge invadert av nazityske styrker som en del av Operasjon Weserübung. Den nordlige havnen i Narvik (forsvart blant andre sjø- og landenheter av «Eidsvold» og hennes søstersskip «Norge») var én av deres viktigste mål på grunn av sin rolle som eksporthavn for svensk jernmalm hele året.
Som en del av Den Kongelige Norske Marines bestrebelser på å beskytte og forsvare Norges nøytralitet under den andre verdenskrig hadde de største og tyngst bevæpnede norske krigsskipene i tjeneste, Norge og Eidsvoll, blitt basert i Narvik. Fartøyene på 4.000 tonn, deres kommandanter og mannskap fikk ordre om å skyte mot enhver inntrenger. Narvik skulle under enhver omstendighet bli forsvart med makt.
I løpet av natten mellom 8. og 9. april 1940 begynte det å komme inn rapporter om tyske angrep lenger sør i Norge, i Oslofjorden, Bergen og Trondheim. Det var fortsatt uklart, imidlertid, om hvem som ville nå Narvik først: tyskerne eller britene.[4]
Det var kjent blant de norske kommandantene at den Kongelige Marine opererte med en stor styrke like utenfor Nord-Norge og at det derfor ble forutsett at disse marinestyrkene kunne angripe Narvik for å ødelegge de tallrike tyske lasteskipene i havnen.[5] Det var totalt 25 sivile skip av forskjellige nasjonaliteter i Narviks havn om morgenen 9. april 1940.[6]
I flere uker hadde de norske kystforsvarsbåtene vært forberedt på krig og utførte intense artilleriøvelser med ekte ammunisjon. Situasjonen hadde blitt stadig mer og mer spent siden Altmark-saken 16. februar 1940.[7]
I de tidlige timene av 9. april flyttet Willoch sitt krigsskip ut av Narvik havn til en posisjon nord for Framnesodden[8] Kort etter ble radiomeldinger mottatt fra patruljebåten «Kelt» lenger ut i Ofotfjorden, på relé fra Norge,[9] at ni tyske destroyere seilte mot Narvik. Den tiende destroyeren hadde blitt forsinket og hengte igjen bak resten av den tyske styrken. Klokka 04:00 var sikten så dårlig at mannskapet på Eidsvold ikke kunne se land, selv om de bare var rundt 500 meter fra land. På det tidspunktet ga Willoch ordre om at skipet hans skulle lette anker. Klokka 04:15 ble de to første tyske skipene oppdaget.[10]
Mens den tyske marinestyrken på 10 destroyere forsøkte å seile inn i Narvik havn utfordret Willoch dem og signaliserte til lederdestroyeren. Da de invaderende skipene lot være å besvare lyssignalene avfyrte Eidsvold et varselsskudd[11] fra én av sine 76 mm-kanoner.[12]
Som svar på varselskuddet beskikket den tyske flotiljekommandanten, Kapitän zur See, Friedrich Bonte, en budbringer til Eidsvold. Den tyske offiseren fortalte at tyskerne «kom som venner», men at nordmennene måtte overlevere sine krigsskip til de tyske væpnede styrkene. Kaptein Willoch ba om tid for å rådføre seg med sin kommandant, kaptein Per Askim (kommandant på Norge). Denne forespørselen ble avvist av tyskerne, men mens Willoch hadde snakket med den tyske offiseren hadde radiooffiseren om bord på Eidsvold informert Askim om hendelsene. Askims svar på de tyske kravene og hans ordre til Willoch kom umiddelbart: Willoch og Eidsvold skulle åpne ild.[13] Willoch svarte Askim: «Jeg angriper».[11]
Mens dette holdt på hadde den tyske destroyeren Wilhelm Heidkamp posisjonert seg 700 meter fra babord side av Eidsvold og siktet sine torpedorør mot det norske skipet.[11]
Da ordren fra Askim kom, skulle den tyske offiseren til å forlate Eidsvold for å returnere tilbake til sitt eget fartøy. Han ble tilbakekalt av nordmennene, informert om at kravene ikke ville bli oppfylt og at det norske krigsskipet skulle motstå det tyske overgrepet. Den tyske offiseren svarte ikke på de norske uttalelsene, men da den tyske barkassen seilte bort fra Eidsvold avfyrte folk om bord et rødt signalbluss. Willoch kommanderte sitt batteri på babord side om å åpne ild og et trommesignal ble innledet.[14]
Willoch ropte til mannskapet rundt seg: «På plass ved kanonene, nå skal vi slåss, gutter!»[15]
Noen sekunder etter, idet Eidsvold hadde lukket avstanden til Wilhelm Heidkamp til 300 m,[16] men før de storkablibrede kanonene på Eidsvold kunne åpne ild,[14] traff tre torpedoer henne. Like før torpedoene traff hadde skipets batterikommandant gitt ordren: «Port battery, salvo».[11]
Én av tyske torpedoene traff hovedlasterommet til ammunisjonen og rev i stykker Eidsvold, drepte flere av mannskapet og etterlot de overlevende svømmende i vannet bare så vidt over frysepunktet.[14] Eidsvold ble delt i to og sank på 15 sekunder, akterstevnen forsvant sist: klokka 04:37.[16] Bare seks sjømenn overlevde angrepet på Eidsvold.[16][17] Willoch var ikke blant de overlevende.[3]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde] Willoch ble etter sin død ridder av Den islandske falkeorden og chevalier i den franske Æreslegionen.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde] ^ a b c d e Ording, Arne; Johnson, Gudrun og Garder, Johan: Våre falne 1939-1945, volum 4, Oslo 1951, s. 537 ^ a b Willoch/Isaachsen Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon ^ a b Nøkleby, Berit og Dahl, Hans-Fredrik: Norsk krigsleksikon, Cappelen forlag, Oslo 1995 ^ Kristiansen 2006: 32 ^ Kristiansen 2006: 32–33 ^ Kristiansen 2006: 33 ^ Kristiansen 2006: 34 ^ Høgevold 1984: 53 ^ Kristiansen 2006: 35 ^ Høgevold 1984: 54 ^ a b c d Hauge 1995: 184 ^ Kristiansen 2006: 37 ^ Bjørnsen 1977: 95 ^ a b c Bjørnsen 1977: 96 ^ Bang, Rune: Falne og omkome under siste krig, Lurøy lokalhistorie og fotoarkiv ^ a b c Hauge 1995: 186 ^ Bjørnsen 1977: 118 Litteratur[rediger | rediger kilde] Bjørnsen, Bjørn (1977). Det utrolige døgnet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-10553-7. Hauge, Andreas (1995). Kampene i Norge 1940. 2. Sandefjord: Krigshistorisk Forlag. ISBN 82-993369-0-2. Høgevold, John (1984). Vår militære innsats hjemme og ute 1940–45. Oslo: Norwegian High Command. ISBN 82-991210-0-0. Kristiansen, Trond (2006). Fjordkrigen – Sjømilitær motstand mot den tyske invasjonsflåten i 1940. Harstad: Forlaget Kristiansen. ISBN 82-997054-2-8.