Olav Hindahl

Olav Hindahl (født 17. oktober 1892 i Stavanger, død 14. juni 1963 i Oslo) var typograf, lokalpolitiker, formann i Landsorganisasjonen, arbeidsminister og direktør i Arbeidstilsynet. Han var LO-formann da Hovedavtalen av 1935 kom på plass, og gikk i 1939 rett fra formannsstillingen til en statsrådspost i Johan Nygaardsvolds regjering. Han ble med regjeringen over til London under okkupasjonen 1940–1945.

Olav Hindahl omkring 1930.
Foto: Ukjent
Olav Hindahl er gravlagt på Nordstrand kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Han var sønn av skipsfører Sven Andreas Hindahl og Bojine Olsen. Hindahl utdanna seg som trykker og stereotypør, og fikk fagbrev i 1911. Han jobba i fødebyen Stavanger, først i Vestlandet som var ei høyreavis, og senere i Stavangeren. Han ble gift med Gudrun Aarsteinsen i 1914. I 1916 ble Hindahl formann i Stavanger Stereotypørklubb, og samme år ble han sekretær i Stavanger typografiske Forening. Det vervet hadde han til året etter, og 19191921 var han formann i foreningen. 19241925 var han så formann i Stavanger og Omegns faglige Distriktsorganisasjon. Han var også Arbeiderpartimann, og representerte partiet i Stavanger bystyre og skolestyre 1923–1925. Ved siden av den faglige virksomheten deltok han også i et av arbeiderbevegelsens kulturelle tiltak, Typografkoret i Stavanger. Som fagforeningsmann var han en forkjemper for industriforbund, det vil si forbund som organiserte hele bransjer og ikke bare de enkelte yrkesgrupper innafor bransjen. Han var også tilhenger av at LO skulle inn i Amsterdam-Internasjonalen, i strid med hva hans parti mente.

Idéen om industriforbund var ikke populær blant typografene, men etter en del strid ble han valgt til sekretær i Norsk Centralforening for Boktrykkere. I 1928 ble han forbundsformann. Årsaken til at han vant avstemningene til tross for skepsisen til industriforbund er at hans faglige dyktighet var hevet over tvil.

Da han ble valgt til formann i Landsorganisasjonen i 1934 var det også kamp om plassen. Halvard Olsen ble vraka som leder, fordi han hadde vært for samarbeidsvillig overfor arbeidsgiverne. Det sto i avstemninga mellom Martin Tranmæl og Hindahl, og sistnevnte vant med knapt flertall. Det som førte til at han vant var til dels at Tranmæl selv fremma Hindahl som sin kandidat. Politikken med tilnærming til arbeidsgiversida ble videreført i stillhet under Hindahl; verken han eller Tranmæl hadde vært noen garanti mot det. Tilnæringspolitikken førte fram til Hovedavtalen av 1935, som regnes som en viktig milepæl i den norske fagbevegelsens historie. Sammenfallet i tid mellom Hindahls formannsperiod og regjeringen Nygaardsvolds tiltreden i 1935 førte til at man ikke lenger kunne føre en like aggressiv politikk overfor myndighetene, og LO gikk inn i en tid med moderate krav. Den siste store arbeidskonflikten hadde vært i 1931, og den veien man nå kom inn på skulle komme til å bli videreført etter krigen. Hindahls tanke var at lønnsomheten i bedriftene måtte styrkes, for det ville gi både bedre levekår for arbeiderne og bedre arbeidsvilkår for regjeringa.

LO opplevde i Hindahls tid en sterk økning i medlemsmassen, først og fremst fordi nye grupper kom til. Mens det hadde vært nesten utelukkende industriarbeidere tidligere, kom nå skog- og landbruksarbeidere, folk fra handelsyrkene og tjenestemenn inn i organisasjonen. Da han gikk av som leder hadde medlemstallet blitt doblet siden han tiltrådte, og mer enn 10 % av befolkninga var LO-medlemmer.

Hindahl ble arbeidsminister i 1939, og da regjeringa flykte sommeren 1940 fortsatte han som statsråd i eksilregjeringa. Fra 1942 var han også handelsminister. Han markerte seg i liten grad som statsråd, men han hadde da også to poster hvor det var få saker å markere seg i. Etter hjemkomsten i 1945 tilsa regelverket at han skulle hatt tilbake formannsposten i LO. Konrad Nordahl ønsket å fortsette, og slik ble det. Hindahl ble svært bitter over dette.

I 1946 ble han direktør for Statens Arbeidstilsyn, en stilling han satt i til 1962. Han gjorde der en betydelig jobb for å styrke Arbeidstilsynet og bedre forholda i det norske arbeidslivet.

Kilder