Ole Olsen Evenstad (1739–1806): Forskjell mellom sideversjoner

Ole Olsen Evenstad (1739–1806) (vis kilde)

Sideversjonen fra 28. mar. 2011 kl. 10:58

1 byte lagt til , 28. mar. 2011

m

ingen redigeringsforklaring

Håvard Kongsrud (Havre)

Skribenter

1 053

redigeringer

@@ Linje 5: / Linje 5: @@
 Oles barndom må ha vært preget av foreldrenes konflikt om de to storgårdene Evenstad og [[Furuset (Stor-Elvdal)|Furuset]]. Mormora, Anne Pedersdatter (ca. 1687-1727) hadde som den eldste av fire søstre på Furuset vært [[Leksikon:Odelsrett|odelsberettiget]] til gården. Etter at hun hadde giftet seg til Evenstad, ble det allikevel den yngre søsteren Berte Pedersdatter (ca. 1693-1754) og hennes familie som overtok Furuset. Oles morfar, Ole Hågensen Evenstad (ca. 1687-1751), opprettholdt imidlertid konas odelskrav på gården, og slik odelsloven fungerte kunne Anne Pedersdatters barn skyve hennes søster fra gården. I dette tilfellet kan det dermed se ut til at datter av eldste datter ble ansett for å ha bedre rett til gården enn sønn av yngre datter. Berte Pedersdatter og hennes familie beholdt riktignok bruksretten til halve Furuset for sin og sønnens levetid, men de ble formelt husfolk under Furuset. I 1746, da Ole var sju år, opplevde han dermed at onkelen og tanten flyttet fra Evenstad med sine to små barn for å overta nabogården. Selve konflikten startet da Oles foreldre selv gjorde krav på åsetet til både Evenstad og Furuset, og flyttet til Furuset for å drive de to gårdene derfra i 1750. Morfaren så helst de to gårdene fordelt mellom sine to døtre, og trakk inn Oles onkel og tante inn som brukere på Evenstad. Også loven ga Oles foreldre rett til åsetet på én gård alene, og tvunget til å velge vendte de tilbake til Evenstad da Ole var 13 år. Resten av livet skulle Ole Evenstad gi uttrykk for holdninger som stod i klar motsetning til foreldrenes, og kanskje særlig farens, konfliktvilje, slik de blant annet kommer til uttrykk i et brev til sønnen Helge (1777-1834) etter sønnens vielse i 1803:
 <blockquote>
-«Frykt mer for å gjøre [din kone] i mot eller utilfreds enn noe annet menneske på jorden, så kan du vente gjenkjærlighet av din dydige kone. Det er ingen skam og skade for en brav mann at hans kone er med i rådslagningen og at begge er sammen i råd og hemmelig samtale omg ting de skal gjøre. [...] Vær alltid vennlig mot alle, mest i mot ditt eget hus og folk om det er noe dy synes må rettes på. Ikke si noe straks, men si det etter overveielse og ettertanke. Da er man kald og slipper å snakke overilet, for da kan det bli sagt mer enn man vil. [...] For all del, min kjære sønn, hold i alminnelighet med små folk som går smått og sakte, i klesdrakt, traktement og besøk også videre, man kan alltid bli større når anledningen byr seg, men det er skam å måtte gå tilbake når man har higet stort av sted.»<ref>Brev datert 9. juli 1803, antakelig i privat eie</ref>
+«Frykt mer for å gjøre [din kone] i mot eller utilfreds enn noe annet menneske på jorden, så kan du vente gjenkjærlighet av din dydige kone. Det er ingen skam og skade for en brav mann at hans kone er med i rådslagningen og at begge er sammen i råd og hemmelig samtale omg ting de skal gjøre. [...] Vær alltid vennlig mot alle, mest i mot ditt eget hus og folk. Om det er noe dy synes må rettes på, ikke si noe straks, men si det etter overveielse og ettertanke. Da er man kald og slipper å snakke overilet, for da kan det bli sagt mer enn man vil. [...] For all del, min kjære sønn, hold i alminnelighet med små folk som går smått og sakte, i klesdrakt, traktement og besøk også videre, man kan alltid bli større når anledningen byr seg, men det er skam å måtte gå tilbake når man har higet stort av sted.»<ref>Brev datert 9. juli 1803, antakelig i privat eie</ref>
 </blockquote>