Organisation Todt

Fritz Todt

Organisation Todt (OT) var en tysk halvmilitær organisasjon som utførte anleggs- og byggeoppdrag i Tyskland og okkuperte områder, i første rekke for Wehrmacht. Den hadde navn etter grunnleggeren Fritz Todt som hadde ledet utbyggingen av det tyske veinettet som generalinspektør det tyske veivesenet (Generalinspektor für das Straßenwesen). Under Todts ledelse ble det organisert et halvmilitært apparat som fikk det uformelle og etter hvert offisielle navnet Organisation Todt. 7. mars 1940 ble Todt statsråd i den nyopprettede statsrådsposten som rustningsminister (Reichsministerium für Bewaffnung und Munition).

Fra sommeren 1940 fikk OTs personell status som Wehrmachtsgefolge (hjelpetropper). De var ikke en del av Wehrmacht, men hadde en ikke-stridende støtterolle overfor denne. Dette ga arbeiderne i OT de samme rettigheter i felten som regulære soldater, herunder beskyttelse under Genèvekonvensjonen.

Etter Todts død i en flyulykke 8. februar 1942 ble han etterfulgt av Albert Speer som rustningsminister, og som dermed også ble organisasjonens øverste leder.

Organisation Todt i Norge

 
OT hadde hovedleir ved Blindern Studenterhjem, med en kommandobunker under vestfløyen og deler av parkanlegget, og en brakkeleir bak studenthjemmet, på den tidligere idrettsplassen. Denne kan sees på bildet, med Meteorologisk institutt i bakgrunnen.

I mai 1941 kom enheter fra OT for å bygge de to ubåtbunkrene (Dora 1 og Dora 2) i Trondheim. I oktober 1941 befalte Hitler at konstruksjon av befestninger, veier og jernbanelinjer i Norge skulle utføres av OT. Organisasjonen ble tilført enorme summer, idet Hitler mente at anleggene var helt nødvendige for krigsinnsatsen og dermed ga svært høy prioritet til OTs arbeid.

Etter at Speer overtok som OTs leder, ble virksomheten i Norge trappet kraftig opp og organisert som Einsatzgruppe Wiking. Denne fikk sitt hovedkvarter i Oslo og var operativ fra 1. april 1942 under ledelse av Willi Henne (1907–1977). I tillegg foregikk mer begrenset byggevirksomhet i Danmark, gjennom Oberbauleitung Dänemark og senere Einsatz Dänemark, som var avdelinger styrt med stor grad av autonomi.

Willi Henne ble også leder for Reichskommissariats avdeling for trafikk og teknikk da denne ble utskilt i august 1942. I begynnelsen brukte man nordmenn, dansker og tyskere som arbeidskraft. Etterhvert ble dette vanskelig. Stadig færre nordmenn var interessert i å jobbe for OT, og det ble utført mye passiv sabotasje. Det samme var tilfelle for dansker, og arbeidsføre tyskere ble det stadig færre av da Wehrmacht stadig måtte fylle opp i rekkene. Man begynte da å bruke krigsfanger, særlige sovjetiske, polske og jugoslaviske borgere. Mens skandinaver og tyskere hadde blitt behandlet anstendig, ble krigsfangene utsatt for et brutalt regime, og mange jobbet seg til døde.

På det meste, i november 1944, var det opptil 90 000 som arbeidet for Organisation Todt i Norge. Disse var både frivillige, tvangsutskrevne lønnsarbeidere og krigsfanger, i tillegg til OTs egne ansatte. De frivillige og tvangsutskrevne lønnsarbeidere kom fra Tyskland og 20 andre nasjoner, og i Norge utgjorde nordmenn den største gruppen av disse, med nærmere 20 000.

Da krigen var over var det 31 000 utenlandske arbeidere for Organisation Todt i Norge.

Samarbeid med norske aktører

Til den praktiske gjennomføringen av byggeprosjektene var OT avhengig av et samarbeid med tyske og norske byggefirmaer. Disse sto for selve byggingen, mens OT organiserte arbeidet, skaffet byggematerialer, maskiner og ekstra arbeidskraft.

Hovedentreprenørene var som regel tyske firmaer, men de knyttet til seg norske underleverandører. Det er lite som tyder på at det var vanskelig å finne norske samarbeidspartnere i OTs prosjekter, og kontraktene ble inngått frivilig, på vanlige forretningsmessige vilkår og grunnlag.

Også gjennom de store vei- og jernbaneprosjektene ble også NSB og Statens Vegvesen knyttet i et nært samarbeidet svært nært med OT.

Samlet var over 200 000000 nordmenn var engasjert i såkalt tyskerarbeid under krigen, de fleste av disse arbeidet for Wehrmacht.

Hans Klaussen Korff, rikskommissariatets finansforvaltning rapporterte at «Den norske samarbeidsviljen (...) gjorde det mulig for okkupasjonsmakten å holde økonomien i gang helt fram til krigens siste dager.»

Kilder

Eksterne lenker