Ove Arbo Høeg: Forskjell mellom sideversjoner
mIngen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Høeg var konservator ved Paleontologisk museum i Oslo 1923-1925 og konservator og bestyrer for de botaniske samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim 1926-1947, i tillegg til at han underviste ved Norges tekniske høgskole og ved Norges Lærerhøgskole. Høeg var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo 1947-1967, først ved Farmasøytisk institutt, senere ved det daværende Botanisk laboratorium. Han fungerte han også som bestyrer for Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo, 1958-1965. | Høeg var konservator ved Paleontologisk museum i Oslo 1923-1925 og konservator og bestyrer for de botaniske samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim 1926-1947, i tillegg til at han underviste ved Norges tekniske høgskole og ved Norges Lærerhøgskole. Høeg var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo 1947-1967, først ved Farmasøytisk institutt, senere ved det daværende Botanisk laboratorium. Han fungerte han også som bestyrer for Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo, 1958-1965. | ||
Høegs solide kunnskaper og posisjon som anerkjent vitenskapsmann i paleobotanikk var grunnen til at UNESCO i 1951 bad ham om å lede oppbyggingen og driften av et nytt forskningsinstitutt i India: Birbal Sahni Institute of Palaeobotany i Lucknow (nå Lakhnau). | Høegs solide kunnskaper og posisjon som anerkjent vitenskapsmann i paleobotanikk var grunnen til at UNESCO i 1951 bad ham om å lede oppbyggingen og driften av et nytt forskningsinstitutt i India: Birbal Sahni Institute of Palaeobotany i Lucknow (nå Lakhnau). Den tjenesten hadde han i tre år. Høegs renommé som paleobotaniker kan også demonstreres ved at totalt fire planteslekter, alle for fossile planter, har blitt oppkalt etter ham. Ingen andre norske botanikere har fått så mange planteslekter oppkalt etter seg. | ||
I tillegg til virksomheten i India hadde Høeg felterfaring fra forskningsreiser i flere deler av verden, spesielt for å samle inn plantefossiler, blant annet fra Svalbard, Sør- og Sentral-Afrika, Canada, Andesfjellene, Russland og Himalaya. | I tillegg til virksomheten i India hadde Høeg felterfaring fra forskningsreiser i flere deler av verden, spesielt for å samle inn plantefossiler, blant annet fra Svalbard, Sør- og Sentral-Afrika, Canada, Andesfjellene, Russland og Himalaya. | ||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
Høegs publikasjonsliste strekker seg fra 1921 til 1991. Foruten avhandlinger innen paleobotanikk inkluderer listen arbeider om alger, sopp, lav og blomsterplanter. Han publiserte om planters morfologi og anatomi, blomsterbiologi og pollinering, plantegeografi, pollenanalyse og vegetasjonshistorie, samt mange andre emner. Per Sunding skriver om Høeg i Norsk biografisk leksikon at han som forsker var preget av nøyaktighet, samvittighetsfull innsamling og bearbeiding av data, og en nøktern, kritisk vurdering av resultatene. | Høegs publikasjonsliste strekker seg fra 1921 til 1991. Foruten avhandlinger innen paleobotanikk inkluderer listen arbeider om alger, sopp, lav og blomsterplanter. Han publiserte om planters morfologi og anatomi, blomsterbiologi og pollinering, plantegeografi, pollenanalyse og vegetasjonshistorie, samt mange andre emner. Per Sunding skriver om Høeg i Norsk biografisk leksikon at han som forsker var preget av nøyaktighet, samvittighetsfull innsamling og bearbeiding av data, og en nøktern, kritisk vurdering av resultatene. | ||
Et annet viktig forskningsfelt, som etter hvert kom til å overta mer og mer av Høegs tid, var etnobotanikken. Helt fra ungdomstiden hadde han drevet med innsamling av plantenavn og lokal bruk av ville og dyrkede planter. Etter mer enn 50 år ble dette rikholdige materialet | Et annet viktig forskningsfelt, som etter hvert kom til å overta mer og mer av Høegs tid, var etnobotanikken. Helt fra ungdomstiden hadde han drevet med innsamling av plantenavn og lokal bruk av ville og dyrkede planter. Etter mer enn 50 år ble dette rikholdige materialet, over 100 000 opptegnelser fra cirka 1000 personer, samlet i storverket ''Planter og tradisjon'' - karakterisert som en formidabel folkloristisk redningsinnsats. I sitt siste bokverk, ''Barkebåt og kongleku'', som han utgav som 93-åring i 1991, tok han opp et beslektet tema: Barns lek med ville planter opp gjennom tidene. | ||
Ove Arbo Høeg var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1941. Han var æresmedlem av International Organization of Palaeobotany og i Norges Naturvernforbund og Norsk Botanisk Forening. | Ove Arbo Høeg var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1941. Han var æresmedlem av International Organization of Palaeobotany og i Norges Naturvernforbund og Norsk Botanisk Forening. | ||
Sideversjonen fra 15. feb. 2017 kl. 00:43
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Ove Arbo Høeg (født 25. november 1898 i Larvik, død 7. juli 1993 i Oslo) var botaniker. Han var sønn av konsul Thomas Arbo Høeg og Sigrid Bugge. Barndomshjemmet var Storgata 48.
Ove Arbo Høeg var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo 1947-1967. Han virket først og fremst innen paleobotanikk og etnobotanikk, men var ellers meget allsidig. Han var landets første paleobotaniker og spilte en stor rolle for utviklingen av fagfeltet.
Høeg avla examen artium 1917 og ble cand.real. ved universitetet i Kristiania i 1923. Hovedoppgaven, som dreide seg om en gruppe av barkboende lavarter, var inspirert av professor Bernt Lynge. Som ett av bifagene valgte Høeg historisk geologi med paleontologi. Pantefossiler kom etter hvert til å bli én av hans hovedinteresser. Høegs lærer var Norges første professor i paleontologi, Johan Kiær. Hans første paleobotaniske arbeider dreide seg om kalkalger i Oslofeltet. Senere arbeidet Høeg også med devonfloraer fra ulike deler av Vestlandet og med den interessante karbon/perm-floraen i Asker. I 1942 fikk han dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo på avhandlingen The Downtonian and Devonian flora of Spitsbergen.
Høeg var konservator ved Paleontologisk museum i Oslo 1923-1925 og konservator og bestyrer for de botaniske samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim 1926-1947, i tillegg til at han underviste ved Norges tekniske høgskole og ved Norges Lærerhøgskole. Høeg var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo 1947-1967, først ved Farmasøytisk institutt, senere ved det daværende Botanisk laboratorium. Han fungerte han også som bestyrer for Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo, 1958-1965.
Høegs solide kunnskaper og posisjon som anerkjent vitenskapsmann i paleobotanikk var grunnen til at UNESCO i 1951 bad ham om å lede oppbyggingen og driften av et nytt forskningsinstitutt i India: Birbal Sahni Institute of Palaeobotany i Lucknow (nå Lakhnau). Den tjenesten hadde han i tre år. Høegs renommé som paleobotaniker kan også demonstreres ved at totalt fire planteslekter, alle for fossile planter, har blitt oppkalt etter ham. Ingen andre norske botanikere har fått så mange planteslekter oppkalt etter seg.
I tillegg til virksomheten i India hadde Høeg felterfaring fra forskningsreiser i flere deler av verden, spesielt for å samle inn plantefossiler, blant annet fra Svalbard, Sør- og Sentral-Afrika, Canada, Andesfjellene, Russland og Himalaya.
Høegs publikasjonsliste strekker seg fra 1921 til 1991. Foruten avhandlinger innen paleobotanikk inkluderer listen arbeider om alger, sopp, lav og blomsterplanter. Han publiserte om planters morfologi og anatomi, blomsterbiologi og pollinering, plantegeografi, pollenanalyse og vegetasjonshistorie, samt mange andre emner. Per Sunding skriver om Høeg i Norsk biografisk leksikon at han som forsker var preget av nøyaktighet, samvittighetsfull innsamling og bearbeiding av data, og en nøktern, kritisk vurdering av resultatene.
Et annet viktig forskningsfelt, som etter hvert kom til å overta mer og mer av Høegs tid, var etnobotanikken. Helt fra ungdomstiden hadde han drevet med innsamling av plantenavn og lokal bruk av ville og dyrkede planter. Etter mer enn 50 år ble dette rikholdige materialet, over 100 000 opptegnelser fra cirka 1000 personer, samlet i storverket Planter og tradisjon - karakterisert som en formidabel folkloristisk redningsinnsats. I sitt siste bokverk, Barkebåt og kongleku, som han utgav som 93-åring i 1991, tok han opp et beslektet tema: Barns lek med ville planter opp gjennom tidene.
Ove Arbo Høeg var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1941. Han var æresmedlem av International Organization of Palaeobotany og i Norges Naturvernforbund og Norsk Botanisk Forening.
Priser og utmerkelser
- 1971: Framkomiteens Nansenbelønning for sitt arbeid med Svalbards fossile flora
- 1986: NAVFs populærvitenskapelige pris Han var æresmedlem av International Organization of Palaeobotany og i Norges Naturvernforbund og Norsk Botanisk Forening.