Pangermanisme

Pangermanisme (av gresk: pan = all) var en er en politisk og kulturell idé som hadde som målsetning en politisk samling av alle tysktalende folk. Den oppstod tidlig på 1800-tallet og søkte å samle alle nasjoner eller folk som ble ansett for å tilhøre den germanske stammen. Etter hvert skulle denne tenkningen ikke bare inkludere de såkalte folketyskere (tysktalende som bodde utenfor Tyskland), men også befolkningen i Norden, Nederland og Flanderen.

Bakgrunn

Tanken hadde sin bakgrunn i ønsket om tysk samling vokste frem etter frigjøringskrigen mot Napoleon (en del av napoleonskrigene) i 1813–1815 og utover i den tidlige nasjonalromantikken rundt 1820. Etableringen av Østerrike-Ungarn i 1867 og den etterfølgende «lilletyske» løsningen av Tysklands samling ble opplevet som en svekkelse av den tyske befolkningen i det østerriksk/ungarske området og forsterket på den måten den pangermanske tenkningen. Bevegelsen ble formelt organisert først i 1894, da professor og riksdagsmedlem Ernst Hasse opprettet Alldeutscher Verband («alltyske forbund»). Hensikten var å høyne den nasjonale bevisstheten, særlig blant tyskere utenfor det tyske rikets grenser, og bevegelsen oppnådde atskillig tilslutning i Tyskland og Østerrike frem til 1918. Etter tapet i den første verdenskrig var flere folkegrupper som regnet seg selv som en del av det germanske området fordelt på flere stater og utover 1920-tallet ble pangermanismen en viktig del av den nasjonalsosialistiske tenkningen.

I Norge

Ideen om et nært fellesskap mellom de germanske folkene stammer tilbake fra siste halvdel av 1800-tallet, og hadde også en rekke tilhengere i Norge. Blant de mest kjente er Bjørnstjerne Bjørnson og historieprofessor Peter Andreas Munch.

Blant norske nasjonalsosialister

Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon

Kilder

• Pangermanisme i Store norske leksikon
• Norsk krigsleksikon, side 321-322, Digital versjon på Nettbiblioteket