Pangermanisme
Pangermanisme (av gresk: pan = all) var en er en politisk og kulturell idé som hadde som målsetning en politisk samling av alle tysktalende folk. Den oppstod tidlig på 1800-tallet og søkte å samle alle nasjoner eller folk som ble ansett for å tilhøre den germanske stammen. Etter hvert skulle denne tenkningen ikke bare inkludere de såkalte folketyskere (tysktalende som bodde utenfor Tyskland), men også befolkningen i Norden, Nederland og Flanderen.
Bakgrunn
Tanken hadde sin bakgrunn i ønsket om tysk samling vokste frem etter frigjøringskrigen mot Napoleon (en del av napoleonskrigene) i 1813–1815 og utover i den tidlige nasjonalromantikken rundt 1820. Etableringen av Østerrike-Ungarn i 1867 og den etterfølgende «lilletyske» løsningen av Tysklands samling ble opplevet som en svekkelse av den tyske befolkningen i det østerriksk/ungarske området og forsterket på den måten den pangermanske tenkningen. Bevegelsen ble formelt organisert først i 1894, da professor og riksdagsmedlem Ernst Hasse opprettet Alldeutscher Verband («alltyske forbund»). Hensikten var å høyne den nasjonale bevisstheten, særlig blant tyskere utenfor det tyske rikets grenser, og bevegelsen oppnådde atskillig tilslutning i Tyskland og Østerrike frem til 1918. Etter tapet i den første verdenskrig var flere folkegrupper som regnet seg selv som en del av det germanske området fordelt på flere stater og utover 1920-tallet ble pangermanismen en viktig del av den nasjonalsosialistiske tenkningen.
Pangermanistisk tenkning var til dels sterkt antislavisk og antijødisk, og svært kritisk til kapitalismen. Den inspirerte nasjonalsosialistene under Weimarrepublikken, men Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 fikk den som bevegelse mindre politisk betydning, da Hitler viste seg å stå for en mer kynisk maktpolitikk. Men sto sterkt hos blant andre Heinrich Himmler og lå til grunn for tenkningen rundt SS og vervingen, særlig av ikke-tyske mannskaper, til Waffen-SS utover i krigen.
I Norge
Ideen om et nært fellesskap mellom de germanske folkene stammer tilbake fra siste halvdel av 1800-tallet, og hadde også en rekke tilhengere i Norge. Blant de mest kjente er Bjørnstjerne Bjørnson og historieprofessor Peter Andreas Munch.
Munch var seg svært bevisst på at hans virke gikk inn i nasjonsbyggingen. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større nordisk og germansk sammenheng. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole.
Blant norske nasjonalsosialister
Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon
Utover på 1920- og 30-tallet var pangermanske tanker framme i den politiske debatten, og var utover på 1930-tallet og gjennom krigsårene sentralt i det Quisling-kritiske miljøet rundt tidsskriftet Ragnarok og dets redaktør Hans Solgaard Jacobsen.
Den fremste pangermanisten innen det formelle maktapparatet var justisminister Sverre Riisnæs, som til tross for sitt medlemskap i Nasjonal Samling fra sommeren 1940 aldri følte seg trygg på miljøet der, og søkte en alternativ maktbase i det pangermansike miljøet han alltid hadde følt et sterkt politisk slektskap til. Andre sentrale pangermanskorienterte skikkelser under andre verdenskrig var Jonas Lie og Klaus Gustav Hansen. Riisnæs og Lie sto sentralt i opprettelsen av Germanske SS Norge som hadde en tydelig pangermansk målsetting, og organisasjonens avis Germaneren ble et opposisjonelt organ mot NS-ledelsen.
Etter andre verdenskrig har de pangermanske tankene stort sett vært diskredittert.
Kilder
- Pangermanisme i Store norske leksikon
- Norsk krigsleksikon, side 321-322, Digital versjon på Nettbiblioteket
- Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red): Jakten på Germania, Humanist Forlag 2009 ISBN 978-82-92-62254-4