Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
m
→Stortingets mest liberale bonde?
(Liten justering) |
|||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
== Stortingets mest liberale bonde? == | == Stortingets mest liberale bonde? == | ||
Fauchald ble valgt som 2. suppleant til Stortinget i 1826, og fra 1830 møtte han som fast representant. Ifølge Halfdan Koht var han så å si den eneste bonderepresentanten «som kunde opta en debatt med embetsmændene»,<ref>Koht 1929</ref> som da dominerte norsk politikk. Ved stortingsvalget i 1833 ble tallet på representanter mer enn fordobla, og dette ble maktgrunnlaget for den såkalte bondeopposisjonen. Fauchald ble sammen med [[Ole Haagenstad]], [[Teis Lundegaard]] og [[Ole Gabriel Ueland]] | Fauchald ble valgt som 2. suppleant til Stortinget i 1826, og fra 1830 møtte han som fast representant. Ifølge Halfdan Koht var han så å si den eneste bonderepresentanten «som kunde opta en debatt med embetsmændene»,<ref>Koht 1929</ref> som da dominerte norsk politikk. Ved stortingsvalget i 1833 ble tallet på representanter mer enn fordobla, og dette ble maktgrunnlaget for den såkalte bondeopposisjonen. Fauchald ble sammen med blant annet [[John Neergaard]], [[Ole Haagenstad]], [[Teis Lundegaard]] og [[Ole Gabriel Ueland]] sentral i denne grupperinga. Disse møttes i det som motstanderne kalte «den hemmelige direksjon», hvor dagsaktuelle spørsmål ble gjennomgått og diskutert.<ref>[http://snl.no/.nbl_biografi/Peder_Fauchald/utdypning Svendsen, i NBLII]</ref> Fauchald ble et bindeledd mellom den gamle bondeopposisjonen rundt Hoel-brødrene og den nye, som særlig Ueland etter hvert skulle bli den viktigste talsmannen for. | ||
Fauchald og Ueland deltok begge aktivt i kampen for formannskapslovene, som kongen hadde lagt ned veto mot i 1833. Fauchald var samtidig en talsmann for direkte folkeavstemninger i stedet for representantskap, noe han holdt fast ved så seint som i 1836. | Fauchald og Ueland deltok begge aktivt i kampen for formannskapslovene, som kongen hadde lagt ned veto mot i 1833. Fauchald var samtidig en talsmann for direkte folkeavstemninger i stedet for representantskap, noe han holdt fast ved så seint som i 1836. | ||
| Linje 39: | Linje 39: | ||
{{sitat|I 1842 var han den første og næsten den eneste bonde som talte og stemte for jødernes adgang til riket. Hans frihet og sælvstendighet i alle slike saker hang sammen med at han var, som det ofte blev sagt, den mest dannede av stortingsbønderne, og det var ogsaa eiendommelig for ham at han viste interesse for kunsten.<ref>Koht 1929</ref>}} | {{sitat|I 1842 var han den første og næsten den eneste bonde som talte og stemte for jødernes adgang til riket. Hans frihet og sælvstendighet i alle slike saker hang sammen med at han var, som det ofte blev sagt, den mest dannede av stortingsbønderne, og det var ogsaa eiendommelig for ham at han viste interesse for kunsten.<ref>Koht 1929</ref>}} | ||
Peder Fauchald var radikal ikke bare i kulturelle, men også i nasjonale spørsmål. Fauchald støtta [[Jonas Anton Hielm]] i hans nasjonale saker på Stortinget i 1836, og gikk inn for at kongens svenske monogram med ordenstallet XIV (for Karl 14 Johan – i Norge var han Karl 3 Johan) skulle fjernes fra de norske myntene. | Peder Fauchald var radikal ikke bare i kulturelle, men også i nasjonale spørsmål. Fauchald støtta [[Jonas Anton Hielm]] i hans nasjonale saker på Stortinget i 1836, og gikk inn for at kongens svenske monogram med ordenstallet XIV (for Karl 14 Johan – i Norge var han Karl 3 Johan) skulle fjernes fra de norske myntene. Fauchald var også en av de få stortingsmennene som Marcus Thrane ville ha med i arbeiderregjeringa han planla rundt 1850. | ||
Ifølge Koht ble Fauchald på denne måten en av dem som beredte grunnen for partiet [[Venstre]], som [[Johan Sverdrup]] i 1851 gjorde det første forsøket på å stable på beina. Radikalismen kan samtidig ha hindra at han ble hovedtalsmannen for bøndene; den rolla tilfalt Ueland. Åsmund Svendsen antyder at Fauchald som «østlandsk storbonde, preget av en europeiskartet liberalisme og med en flytende og til dels satirisk tone, kan ha stått for fjernt fra Sørvestlandets bønder, som ofte hadde bakgrunn i langt trangere kår».<ref>[http://snl.no/.nbl_biografi/Peder_Fauchald/utdypning Svendsen, i NBLII]</ref> | Ifølge Koht ble Fauchald på denne måten en av dem som beredte grunnen for partiet [[Venstre]], som [[Johan Sverdrup]] i 1851 gjorde det første forsøket på å stable på beina. Radikalismen kan samtidig ha hindra at han ble hovedtalsmannen for bøndene; den rolla tilfalt Ueland. Åsmund Svendsen antyder at Fauchald som «østlandsk storbonde, preget av en europeiskartet liberalisme og med en flytende og til dels satirisk tone, kan ha stått for fjernt fra Sørvestlandets bønder, som ofte hadde bakgrunn i langt trangere kår».<ref>[http://snl.no/.nbl_biografi/Peder_Fauchald/utdypning Svendsen, i NBLII]</ref> På 1850-tallet var bondeopposisjonen i ferd med å sprekke, da mange av østlandsbøndene, deriblant Fauchald, holdt seg utafor Uelands klubb av lutter frihetsmenn. Seip s. 172 | ||
Fauchald døde i 1856 og ble gravlagt ved [[Hoff kirke (Østre Toten)|Hoff kirke]]. Ei minnestøtte på grava hans ble avduka 17. mai 1858, med høgstemt festtale ved sakfører [[Jacob Brager]] og tale og sang av Aasmund Olavsson Vinje.<ref>Raabe 1905, s. 66-73.</ref> [[Fauchalds gate]] i byene [[Oslo]] og [[Gjøvik]] er oppkalt etter denne markante politikeren. | Fauchald døde i 1856 og ble gravlagt ved [[Hoff kirke (Østre Toten)|Hoff kirke]]. Ei minnestøtte på grava hans ble avduka 17. mai 1858, med høgstemt festtale ved sakfører [[Jacob Brager]] og tale og sang av Aasmund Olavsson Vinje.<ref>Raabe 1905, s. 66-73.</ref> [[Fauchalds gate]] i byene [[Oslo]] og [[Gjøvik]] er oppkalt etter denne markante politikeren. | ||