Peter Westerstrøm

Peter Westerstrøm (født 1778/1779 i Ljungby i Sverige, død 27. oktober 1809 i Moss) var en svenskfødt mann som i 1809 ble dømt og henrettet for Saksebøldrapene i Hobøl.

Tidlig liv

Westerstrøm var sønn av klokkeren Jonas Westerstrøm i Ljungby i nærheten av Kalmar. Faren døde da han var åtte år gammel, og gutten ble sendt til morens bror. Etter en periode som tjener kom han i lære hos en skredder, men fullførte ikke noen mesterutdanning innen yrket. Han skal ha forsøkt å etablere seg med en fabrikk som laget silkevatt av bomull, men dette lyktes ikke. Det er noe usikkerhet omkring dette, da han selv er eneste kilde. På grunn av Krigen mot Sverige 1808–1809 kunne man ikke kontrollere opplysningene i Sverige under rettssaken mot Westerstrøm.

Han skal, fortsatt etter eget utsagn, ha flyttet til Norge i 1806 for å unngå gjeldsfengsel. Det gikk rykter om at det egentlig dreide seg om flukt etter mordet på hans siste arbeidsgiver, generalløytnant Pehr Ulrik Lilljehorn. I Moss, hvor det bodde mange svensker, slo han seg ned som skredder og tilbød sine tjenester på gårdene i omegnen. Han fikk borgerbrev som skredder i 1807.

Drapene

Natten til 1. januar 1809 ble fire mennesker på Saksebøl, en gård og skysstasjon i Hobøl, brutalt myrdet med øks. Morderen fikk med seg 20 riksdaler, noen sølvskjeer, ei pipe og noen klær.

Det ble nedsatt en kommisjon for å etterforske saken, bestående av sorenskriver i Follo Christian Magnus Falsen, byfogd i Christiania Jacob Wulfsberg, overstløytnant Hans Jacob von Scheel og sorenskriver i Moss Ove Hiorth. En belønning på 1000 riksdaler ble utlovet, og Westerstrøms venner anga ham etter å ha sett tyvegodset.

Arrestasjon og rettssak

Den 6. februar 1809 ble Westerstrøm arrestert i Moss. Han forsøkte først å benekte kjennskap til drapene, men tilsto raskt. Han hadde en del av tyvegodset hos seg, og kunne påvise hvor resten var gjemt. Han oppga flere motiver til drapene. Først kom en historie om at han var deprimert og ville begå selvmord. Det finnes troverdige beretninger om personer som begikk forbrytelser for å bli henrettet, idet selvmord i datidens religiøse forestillinger uungåelig førte til fortapelse, mens det å begå en forbrytelse var en tilgivelig synd. At han skulle ha drept fire mennesker av en slik grunn virket dog usannsynlig. Han endret forklaring, og sa at han ønsket å gå inn i historien som en stor forbryter. Til sist kom enda en historie, om at en av de drepte, skysskafferen Johannes Jensen, hadde forpurret en forlovelse, og at motivet var hevn. Dette er den mest sannynlige, idet det skal ha vært slik at både Westerstrøm og Johannes Jensen var interessert i Helene Christophersdatter Hvam fra nabogården til Saksebøl, og hun og Westerstrøm ble forlovet våren 1808.

24. juli 1809 dømte kommisjonen Westerstrøm til døden ved halshogging. Straffen ble skjerpet ved at han skulle knipes fem ganger med glødende tenger, hånden skulle kuttes av før halshoggingen og hode, hånd og kropp skulle settes på stegle og hjul. Dette var i henhold til forordning av 16. oktober 1697 vanlig straff for grove mord.

Overkriminalretten omgjorde den 16. august 1809 dommen. De mildnet straffen ved at kniping med tenger, avhugging av hånden og bruk av stegle og hjul bortfalt. Samtidig idømte de etter forordning av 6. februar 1694 inndragning av Westerstrøms formue. Denne dommen ble stadfestet av Frederik VI den 23. september 1809.

Henrettelsen

Henrettelsen ble utført av Anton Lædel den 27. oktober 1809, foran fengslet i Moss. Sjelesørgeren Niels Wulfsberg fulgte Westerstrøm opp på skafottet. Etter halshoggingen ble hodet satt på en stake, hvor det stod i 24 timer. Deretter ble hode og kropp gravlagt.

Litteratur