Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 25: | Linje 25: | ||
== Behandlingen av Eilifsensaken == | == Behandlingen av Eilifsensaken == | ||
I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet. | I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Reichborn-Kjennerud hevdet at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel, mens Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende staffeutmåling. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff, mens Marthinsen gikk inn for dødsstraff. | ||
Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet. | |||
De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen. | De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen. | ||
Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for presset da Marthinsen sa han ville ringe det tyske politiet om han ikke ga etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. | |||
Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for det | |||
Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet | Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet | ||