Skribenter
87 027
redigeringer
→Henettelse og virkninger av saken
(korr) |
|||
| (3 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 25: | Linje 25: | ||
== Behandlingen av Eilifsensaken == | == Behandlingen av Eilifsensaken == | ||
I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. | I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Reichborn-Kjennerud hevdet at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel, mens Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende staffeutmåling. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff, mens Marthinsen gikk inn for dødsstraff. | ||
Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet. | |||
De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen. | |||
Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet | Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for presset da Marthinsen sa han ville ringe det tyske politiet om han ikke ga etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. | ||
Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet. | |||
== Henettelse og virkninger av saken == | == Henettelse og virkninger av saken == | ||
| Linje 40: | Linje 42: | ||
Promlemet for Reichborn-Kjennerud var at behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble han oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol. Han ble ved [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret etter krigen]] dømt til ti års tvangarbeid, men tidlig løslatt blant annet med begrunnelse om at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen». | Promlemet for Reichborn-Kjennerud var at behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble han oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol. Han ble ved [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret etter krigen]] dømt til ti års tvangarbeid, men tidlig løslatt blant annet med begrunnelse om at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen». | ||
Quslings manglende benådning av Eilifsen gikk inn i tiltalen mot Qusiling i rettsoppgjøret | Quslings manglende benådning av Eilifsen gikk inn i tiltalen mot Qusiling i rettsoppgjøret og Qusling ble dømt for drap på Eilifsen. | ||
== Kilder == | == Kilder == | ||