Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
Postgangen Christiania-Trondhjem (vis kilde)
Sideversjonen fra 4. aug. 2022 kl. 08:16
, 4. aug. 2022Teksterstatting – «med med» til «med»
(korr.) |
m (Teksterstatting – «med med» til «med») |
||
| (5 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg fører oss helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et Googlekart har Samkultgruppen tegnet inn gamle vegtraseer gjennom Groruddalen som ble benyttet av postførere i perioden 1647 – 1814. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.Selv om kongeveg ble et begrep i et dansk-norsk hovedvegsystem på 1600-tallet gikk det lang tid før man klarte å få til lange sammenhengende kjørbare vegstrekninger. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens trasé. Først i [[1770]] ble det en sammenhengende kjørbar veg Christiania – [[Skedsmo]]. Fra [[Akershus festning]] fulgte den som stort sett Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauvåsen) til Lahaug gård. På noen strekninger av Oldtidsvegen og den gamle kongevegen over [[Gjelleråsen]] er det fortsatt mulig å finne eksempler på «fàr» av veien. | Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg fører oss helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et Googlekart har Samkultgruppen tegnet inn gamle vegtraseer gjennom Groruddalen som ble benyttet av postførere i perioden 1647 – 1814. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.Selv om kongeveg ble et begrep i et dansk-norsk hovedvegsystem på 1600-tallet gikk det lang tid før man klarte å få til lange sammenhengende kjørbare vegstrekninger. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens trasé. Først i [[1770]] ble det en sammenhengende kjørbar veg Christiania – [[Skedsmo]]. Fra [[Akershus festning]] fulgte den som stort sett Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauvåsen) til Lahaug gård. På noen strekninger av Oldtidsvegen og den gamle kongevegen over [[Gjelleråsen]] er det fortsatt mulig å finne eksempler på «fàr» av veien. | ||
Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i [[1804]] avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs Steinbruvann til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn | Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i [[1804]] avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs [[Steinbruvann]] til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn | ||
=== Plankeveg og plankekjørere === | === Plankeveg og plankekjørere === | ||
| Linje 36: | Linje 36: | ||
[[Fil:Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428009-18.jpg|Rigsforsamlingens Hus paa Ejdsvold.|thumb]] | [[Fil:Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428009-18.jpg|Rigsforsamlingens Hus paa Ejdsvold.|thumb]] | ||
[[Fil:EidsvoldFrimerke.jpg|Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Første norske graverte frimerke etter Oscar Wergelands maleri fra 1885.|thumb]] | [[Fil:EidsvoldFrimerke.jpg|Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Første norske graverte frimerke etter Oscar Wergelands maleri fra 1885.|thumb]] | ||
Eidsvoll Jernverk omtales første gang i [[1627]]. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø. | Eidsvoll Jernverk omtales første gang i [[1627]]. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av [[stangjern]] til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø. | ||
Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i [[1705]] men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss. | Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i [[1705]] men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss. | ||
Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i [[1792]] ble Eidsvoll Verk i [[1794]] kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter [[1798]] ble store deler av virksomheten lagt dit. I [[1808]] talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport. | Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i [[1792]] ble Eidsvoll Verk i [[1794]] kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter [[1798]] ble store deler av virksomheten lagt dit. I [[1808]] talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport. | ||
| Linje 79: | Linje 79: | ||
Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i [[Gudbrandsdalen]] for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn. | Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i [[Gudbrandsdalen]] for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn. | ||
[[Norsk vegmuseum]] og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, [[Ringebu]], Fron og [[Sel]]. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva Frya, langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til Hundorp med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle Steig med tilhørighet til Dale Gudbrand på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger Sygard Grytting, landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor [[Kvam]]. | [[Norsk vegmuseum]] og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, [[Ringebu]], Fron og [[Sel]]. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva [[Frya]], langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til [[Hundorp]] med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle [[Steig (Sør-Fron)|Steig]] med tilhørighet til [[Dale-Gudbrand]] på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger [[Sygard Grytting]], landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor [[Kvam]]. | ||
Som ledd i utbedringer til kjøreveg på [[1700-tallet]] ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene. | Som ledd i utbedringer til kjøreveg på [[1700-tallet]] ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene. | ||
| Linje 129: | Linje 129: | ||
[[Fil:KongsvoldFjeldstue1875.jpg|Skydsskiftet Kongsvold Fjeldstue i 1875.|thumb]] | [[Fil:KongsvoldFjeldstue1875.jpg|Skydsskiftet Kongsvold Fjeldstue i 1875.|thumb]] | ||
Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua. | Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua. | ||
Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt | Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt med tiden, i dag er det her også mulig å stifte bekjentskap med moskus, gjennom guidet moskussafari. | ||
I et kongelig reskript i [[1734]] ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn. | I et kongelig reskript i [[1734]] ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn. | ||
Den store nordiske krig ([[1700]]- [[1721]]) førte til at alle fire fjellstuene ble brent som følge av et svensk angrep på Norge i [[1718]] langs to akser. Hovedstyrken på 40 | [[Det andre Norgesfelttoget]] under [[Den store nordiske krig]] ([[1700]]- [[1721]]) førte til at alle fire fjellstuene ble brent som følge av et svensk angrep på Norge i [[1718]] langs to akser. Hovedstyrken på 40 000 soldater rykket inn gjennom Østfold, der Karl XII selv ledet beleiringen av [[Fredriksten festning]] ved [[Halden]]. Hans general [[Carl Gustaf Armfelt]] [[Armfeldtfelttoget|angrep Trondheims-området]] med 10 000 soldater. | ||
Natten mellom 2. og 3. desember 1718 brukte de norske forsvarsstyrkene den brente jords taktikk ved å sette fyr på alle de fire fjellstuene på Dovre. En bevart korrespondanse mellom "Det Nordenfjeldske Dragonregiment" og "Den kommanderende General", datert "Jerkind paa Dovre 5. December [[1718]]", dokumenterer dette. Hensikten var å forhindre at general Armfelts styrke skulle rykke sørover fra Trøndelag. Brenningen viste seg senere å være unødvendig. Karl XII hadde allerede falt under beleiringen av Frederiksten festning og de svenske troppene trakk seg ut av landet. | Natten mellom 2. og 3. desember 1718 brukte de norske forsvarsstyrkene den brente jords taktikk ved å sette fyr på alle de fire fjellstuene på Dovre. En bevart korrespondanse mellom "Det Nordenfjeldske Dragonregiment" og "Den kommanderende General", datert "Jerkind paa Dovre 5. December [[1718]]", dokumenterer dette. Hensikten var å forhindre at general Armfelts styrke skulle rykke sørover fra Trøndelag. Brenningen viste seg senere å være unødvendig. Karl XII hadde allerede falt under beleiringen av Frederiksten festning og de svenske troppene trakk seg ut av landet. | ||
På Drivstua gikk 42 hus tapt i brannen, men mange av dyrene ble sluppet ut og derved overlevde brenningen. Kongsvold hadde hatt 25 hus, Hjerkinn 27 og Fokstua 23. På 1720-tallet ble alle de fire fjellstuene på Dovre gjenreist. | På Drivstua gikk 42 hus tapt i brannen, men mange av dyrene ble sluppet ut og derved overlevde brenningen. Kongsvold hadde hatt 25 hus, Hjerkinn 27 og Fokstua 23. På 1720-tallet ble alle de fire fjellstuene på Dovre gjenreist. | ||