Postgangen Christiania-Trondhjem: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

Etter hvert som både kongemakt og kirkensadministrasjon vokste i middelalderen oppsto behov om formidling både av skriftlige dokumenter og meldinger. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledenede menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjernesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem,  3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse  komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikke, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525.

Men reformasjonen i 1536 satte sluttstrek for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og  erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i 1647. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er  forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i 1719 ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser».  

=== Vårstigen, vegfarendes skrekk. ===

{{thumb|VårstigenInfo.jpg|Vårstigen mellom Gammalholet og Hesthågan i Drivdalen vist på Oppdal Historielags infotavle.}}

I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen. Her dro ferdafolket fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget helt ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen i Drivdalen  ble tatt i bruk utover at den er omtalt  i 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.

{{thumb|Utleggarbru.jpg|Utleggerbru over Magalaupet i Driva tegnet i 1862.}}

   

Under oppholdet sitt i Norge samlet Breakspear mange nye inntrykk av den rolle kristendom og leidangen spilte i rikssamlingsprosessen i Norge og vesterhavet. Han ble også  kjent med at Erling Ormsson  (lendmann, formynder for Inge Krokrygg) og Ragnvald Orknøyjarl (Kale Kollson)  forberedte deltakelse i det andre korstoget som  Bernhard av Clairvaux  (grunnlegger av Cistercienserordenen og ordensreglene for Tempelridderne) tok initiativet til i 1146. Det som senere er mest kjent fra denne andre norske korstoginnsatsen med 15 skip er bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia som medførte at Erling fikk et sår i nakken slik at han siden bar hodet skakt og fikk tilnavnet Skakke.  

Til tross for at paven mellom 1100 og 1150  engasjerte seg sterkt  mot kongers og keiseres tilsyn og styring av landskirkesystemer ledet Breakspears besøk i Norge til at pave Eugenius III  i 1153/1154  opphøyet bispedømmet Nidaros til erkebispesete.  «Hovedstad» var da et ukjent begrep knyttet til byer i Norge, men Trøndelag var på det tidspunkt  landets viktigste provins og det var internasjonalt kjent at i Nidaros lå landets helgenkonge.  Etter de opplysninger og råd som Breakspear kunne gi  besluttet paven at  erkebispesetet i Nidaros, i  tillegg til 4 bispestoler i Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar, skulle styre 6 bispestoler på Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Suderøyene. Med et erkebispesete i byen Nidaros bidro paven  til at flere funksjoner kunne samles et sted for et  Norgesvelde underlagt en konge.  

Forsvarstiltakene i Cicignons byplan ble utsatt for en alvorlig test høsten 1718 da Karl XII av Sverige startet sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40000 mann ble da sendt for å angripe Fredrikshald. Under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble en armé på 10073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr samtidig sendt til Trøndelag for å ta Trondhjem. Men Armfeldt fikk ikke med seg tungt beleiringsartilleri, og fikk også problemer med å få frem nødvendige proviantforsyninger før vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondhjem i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten det tunge artilleriet. Kristiansten var godt rustet og hadde da  mat for seks måneder.

Den svenske kongen Karl XII ble drept ved Fredriksten festning 11. desember, men postgangen fungerte dårlig slik at det gikk en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar 1719 .  Men på vei tilbake over Tydalsfjellene ble været svært dårlig, med snøvær, streng kulde og kraftig vind. Ferden endte med en katastrofe for Armfeldts armé.

=== Postekspedering i Trondhjem ===