Postgangen Christiania-Trondhjem: Forskjell mellom sideversjoner

Leidangen gav Magnus Barfot som  Norges konge fra 1093 til 1103 muligheter til å  føre en ekspansiv norsk utenrikspolitikk som bl.a. resulterte  i at en del av de skotske  øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene  og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til  Norgesveldet. Magnus Barfots siste viktige vesterhavsferd endte med at  han falt i bakhold og ble drept av irske styrker  under et strandhogg i Nord-Irland i august 1103. Sønnen Sigurd, bare 12-13 år gammel, var med på denne leidangsferden og fikk erfaringer til  nytte da han 5 år senere i 1108 som første europeiske konge dro ut på korstog med en flåte på 60 skip. Denne spesielle ferden under ledelse av Sigurd  kom i stand gjennom en spesiell og frivillig avtale med mange stormenn. Store norske leksikon gir dette korte sammendraget av hvordan ferden artet de første to årene og før de nådde målet:

.

I august 1110 ankom Sigurd med sitt felttog korsfarerriket Jerusalem  der de fikk en ærefull mottakelse av kong Balduin I. Skalden Einar Skulesson fremhever fra oppholdet i Jerusalem at “den gavmilde fyrste [Sigurd] – som en lovprist handling – badet i Jordanelvens rene vann”. Balduin var også gavmild med bl.a en treflis av korset som Jesus ble pint på. Da Sigurd sammen med tolv menn i hans følge mottok denne helligdommen måtte de sverge på at de gjennom all sin makt skulle styrke kristendommen og reise en erkebispestol når de vendte tilbake til Norge.  

Under det som kalles første korstog var det flere felttog som samlet seg under riddere og gikk mot den hellige by Jerusalem. Sigurd med sitt følge ankom byen nesten 11 år etter at de første felttogene i 1099 hadde massakrert både den muslimske og jødiske befolkning. Men i 1110 var mange av kystbyene som korsfarerriket ønsket tilgang til  fremdeles under muslimsk kontroll og kong Balduin var derfor glad over den støtte han kunne få av Sigurds flåte til å erobre Sidon, som på den tid var en syrisk kystby (i dag underlagt Libanon). Fulcher av Chartres, som var feltprest/fehirde for kong Baldwin I,  bekrefter  i en av sine 3 bøker hvordan Sigurd Jorsalfar som første europeiske konge med en flåte på 60 skip og 5000 mann i 1110 nådde målet for sin korstogferd og til slutt hjalp Baldwin med å vinne kontrollen over den festningssterke kystbyen Saida (Sidon).  

Korstogferden til Sigurd ble på en måte avsluttet i Miklagard (Konstantinopel og fra 1930 Istansbul) på retur til Norge. I Miklagard  fikk Sigurd med sitt følge en staslig mottakelse ved at keiser Alexios I (Kirjalaks) åpnet sin spesielle byport med tilbud om stor festivitas i keiserens palass. Oppholdet i Miklagard og gaveutvekslingen mellom konge og keiser endte med at mange i Sigurds følge valgte å gå  i væringstjeneste for den østromerske keiseren.  Væringgarden ble opprettet i 930 og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for keiseren. I bytte mot skip fikk Sigurd hester av keiseren til reisen han planla over land mot Danmark/Norge. De gullslåtte hodene på skipet til Sigurd ble satt opp på Peterskirken, som i 900 år var hovedkirke i det bysantiske riket før den ble omgjort til moské da osmanene inntok byen i 1453. I denne kirken, som nå heter Hagia Sofia,  finnes fortsatt tagging i runeskrift på en søyle som forteller at «Halvdan var her» i væringstjenste før Sigurds korstogferd.    Arkitektonisk skal denne kirken ha gitt inspirasjon både til Peterskirken i Roma og St. Pauls Cathedral i London.