Postgangen Christiania-Trondhjem: Forskjell mellom sideversjoner

=== Nidaros utvikles til by med erkebispesete ===

For å belyse hvordan Trondhjem utviklet seg til en by som målpunkt for en postrute og ga grunnlag for inntrykk gitt av Thomas Malthus og Daniel Clarke etter sitt byopphold i 1799, vil samkult søke litt helt tilbake til vikingetiden med dagsaktuelle nøkkelord som ledelse og kommunikasjon. Ladejarler anses å stamme fra en Hålogalandætt som kunne kreve Norges trone ved siden av Hårfagreætten. Da Harald Hårfagre startet sin rikssamlingsprosess hadde høvdingen '''Håkon Grjotgardsson''' (ca 838 - ca 917) et maktområde som strakte seg fra Troms ned til Nordmøre. Han hadde etablert seg på Ørlandet og kontrollerte der skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondhjemsfjorden. Da Harald Hårfagre hadde underlagt seg Trøndelag inngikk Håkon Grjotgardsson en avtale med Harald Hårfagre om hvordan de med felles styrker skulle ta kontrollen over vestlandshøvdingene. Det resulterte i en seier under slaget i Solskjel ca 875 slik at Harald ble konge både i Møre og Romsdal og over Sogn og Fjordane. Håkon Grjotgardsson fikk Trøndelag, Førdafylket og Sogn som len etter denne seieren. Harald Hårfagre giftet seg med Håkons datter Åsa. Tittelen «Ladejarl»  har trolig sammenheng med at Håkon kunne bruke Lade gård som Harald Hårfagre betraktet som kongsgård. Ved Lade på Øra lå tingstedet for Trøndelag som etter hvert ble tillagt «landets rette kraft og styrke» i betydningen at kun den som ble hyllet på Øreting kunne anses å være Norges rettmessige konge.   

Gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann oppnådde  '''Håkon Sigurdsson Ladejarl''' (ca. år 935 død 995) å  bli Norges enehersker (konge)  i årene 970 – 995. Han døde i maktkamp mot Olav Trygvesson  (se opplysninger tidligere gitt under « Grisehusdrama i Melhus»).  

:Å dømme etter skaldenes skildringer artet felttoget seg som tidligere vikingferder: “Den kampglade konge” og hans “hengivne mannskap” lovprises for en rekke seirer – de regnes opp med nummer – over motstandere som omtales som “hedenske skarer”, “djevelens tjenere” o.l. Fiendene, hvis blod fløt i strie strømmer, fant nordmennene dels på land (bl.a. ved Lisboa og på øyene Formentera, Ibiza og Menorca), dels på sarasenske skip, som man kom i kamp med ute på havet. Også formidable festningsanlegg ble inntatt.<small>Liten tekst</small>

Korstogferden til Sigurd ble på en måte avsluttet i Miklagard (Konstantinopel og fra 1930 Istansbul) på retur til Norge. I Miklagard  fikk Sigurd med sitt følge en staslig mottakelse ved at keiser Alexios I (Kirjalaks) åpnet sin spesielle byport med tilbud om stor festivitas i keiserens palass. Oppholdet i Miklagard og gaveutvekslingen mellom konge og keiser endte med at mange i Sigurds følge valgte å gå  i væringstjeneste for den østromerske keiseren.  Væringgarden ble opprettet i 930 og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for keiseren. I bytte mot skip fikk Sigurd hester av keiseren til reisen han planla over land mot Danmark/Norge. De gullslåtte hodene på skipet til Sigurd ble satt opp på Peterskirken, som i 900 år var hovedkirke i det bysantiske riket før den ble omgjort til moské da osmanene inntok byen i 1453. I denne kirken, som nå heter Hagia Sofia,  finnes fortsatt tagging i runeskrift som forteller at «Halvdan var her» i væringstjenste før Sigurds korstogferd.    Arkitektonisk skal denne kirken ha gitt inspirasjon både til Peterskirken i Roma og St. Pauls Cathedral i London.  

I 1152 sendte pave Eugenius III sin engelske kardinal Niclas Breakspear til Skandinavia for å hjelpe til med den administrative kirkestyringen og opprettelse av katedralskoler. Hans besøk hadde bl.a.  bakgrunn i investiturstriden som paven hadde med den tyske keiser om retten til innsetting av biskoper i embeter. Selv om et nytt erkebispedømme i 1105 var opprettet i Lund (på den tid underlagt Danmark) var nordiske konger fortsatt irritert over tyske forsøk på innblandig i deres virksomhet. Bøkene til Fulcher av Chartres hadde nok også vekket interesse hos paven og Breakspear om hvordan norske konger hadde tilgang til et transportapparat  av den type og størrelse som Sigurd brukte for at Balduin fikk  kontrollen over kystbyen Sidon.

[[thumb|ErkebispeseteNidaros.jpg|Bispeseter som ble underlagt Nidaros erkebispesete i 1153/54.]]

Reformprogrammet som erkebispesetet i Nidaros skulle tilpasses kom til å møte problemer under de forhold som borgerkrigstiden utløste i Norge. Geistligheten ble splittet mellom de stridende partene når konger viste seg lite villige til å respektere alt som var forutsatt i pavens beslutning i 1153/1154. Erling Ormsson (Skakke) fikk mye heder for sin korstog innsats og da han i tillegg ble gift og fikk en sønn med Sigurd Jorsalfares datter Kristin kom han i en posisjon som sterkt påvirket forholdet mellom kirkemakt og kongemakt  frem til han døde i slaget mot birkebeinerkongen Sverre i 1179. Øystein Erlendsson, kjent som den mest markante erkebiskop i Trondhjem og den eneste som fikk helgenstatus etter sin død, hadde erfaring som sokneprest i Konghelle og fehirde da lendmannen Erling Skakke var formynder for unge Inge Krokrygg. Da den første erkebiskopen av Nidaros døde i 1157 skal kong Inge ha valgt  Eystein Erlandsson til erkebiskop    «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre».  Året før fikk Erling Skakke sønnen Magnus Erlingsson med  Sigurd Jorsalfar datter Kristin. Etter at kong Inge  Krokrygg i 1161 falt i kamp mot kong Herdebreis flokk ved Oslo fikk Erling Skakke samlet ledende lendmenn i Ingepartiet til å velge sønnen Magnus som den «best ættbårne» konge. Og med hjelp av den nye erkebiskop Eystein Erlendsson klarte han  i 1163/64 å få sin umyndige sønn kronet med den første pavelige velsignelse av en  kongekroning i Norden.[[Fil:StSammenstillt1.jpg|St,Magnuskatedralen i Kirkwall og statue av Eystein Erlendsson utenfor erkebispegården i Trondhjem|thumb]]  

Forsvarstiltakene i Cicignons byplan ble utsatt for en alvorlig test høsten 1718 da Karl XII av Sverige startet sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40000 mann ble da sendt for å angripe Fredrikshald. Under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble en armé på 10073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr samtidig sendt til Trøndelag for å ta Trondhjem. Men Armfeldt fikk ikke med seg tungt beleiringsartilleri, og fikk også problemer med å få frem nødvendige proviantforsyninger før vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondhjem i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten tungt artilleri. Kristiansten var godt rustet og hadde da  mat for seks måneder.