Postgangen Christiania-Trondhjem: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

Etter hvert som både kongemakt og kirkensadministrasjon vokste i middelalderen oppsto behov om formidling både av skriftlige dokumenter og meldinger. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledenede menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjernesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem,  3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse  komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikke, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525.

Men reformasjonen i 1536 satte sluttstrek for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og  erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i 1647. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er  forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i 1719 ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser».  

=== Plankeveg og plankekjørere ===

På slutten av 1600-tallet og særlig på 1700-tallet ble det en stor trafikkøkning både på gamle og nye traséer til Trondheimsvegen. Og snart kom det også opp mange hvile- og skjenkesteder . Grunnen til dette var transporten av plank til Christiania ned til bordtomtene som lå ved Akerselvas munning. Det medførte bl.a. at gamle Strømsvegen på folkemunne fikk navnet “Plankeveien”. P. Chr. Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på vegene i den tidsperioden. Her gjengis to avsnitt knyttet til skjenkestua ved Borrebekken som lå nær  

gård langs Trondheimsvegen:

=== Eidsvoll Verk og Eidsvollbygningen ===

Eidsvoll Jernverk omtales første gang i 1627. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø.

Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i 1705 men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss.

Mjøsa var både før og etter 1647 en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren.

Sverre Steen mener at kirker i Stange, Ringsaker, på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. Mjøskastellet på Steinsholmen (utenfor Moelv i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra 1234 og i Håkon Håkonssons saga, sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop [[Jens Nilssøn]] forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.

Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster.

I 1537, under reformasjonen, ble den siste katolske biskopen i Hamar, Mogens, tatt til fange og ført ut av landet. Bispedømmet ble igjen lagt inn under Oslo. Bispegården i Hamar ble bolig for lensherren. I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble bispegården beleiret av en svensk hæravdeling som sprengte gården i lufta. Domkirken tok også fyr og fikk store ødeleggelser. Hamars befolkning flyktet og det gikk lang tid før byen igjen ble et innlandssenter. Dette bidro til at et Grundsetmarked vokste opp i Elverumsområdet som bl.a fikk stor omsetning av jernprodukter fremstilt av bergmalm i Sverige. Dette utkonkurrerte jernproduksjon basert på myrmalm i Gudbrandsdalens fjellområder på 1600-tallet. Først i 1849 fikk Hamar igjen bystatus med kjøpstadsrettigheter.

== Strekningen Hamar - Otta ==

=== Postgårder mellom Hamar og Otta ===

Fra gårdene Berg og Arstad ved Hamar var Kolstad-gårdene i Ringsaker første vekslingspost nordover. Derfra ble posten brakt videre til Vea, Rise og Hundskjold ved Brøttum. Forbi det som nå er Lillehammer hadde gården Hauknes oppgaven som postbud. I Fåberg sogn var gården Smestad pålagt postføring allerede i 1647 med «Nordhofven 1/2 mil lenger nord som tilhjelpsgård der postbonden kunne lese og være poståpner». Innberetningen fra fogd Cristopher Bruun i 1709 sier at det ble tatt ut brev fra postvesken til to oberster i Lillehammer  og at bondenr på Nord Hove kunne lese og skrive og ta ut brev av postklaffen. Fogd Stenersens innberetning i 1722 sier at da ble posten åpnet i «Lillehammer gjestgivergård» og deretter av postbonden Lars Nordhofven i Fåberg. Schanche registerte i 1754 at det fortsatt ble tatt ut post til Gausdalsbygdene på Nord Hove. Hans registrering og vurdering medførte trolig til at Smestad overtok rollen både som postgård og poståpneri i 1759. På et eget kart viser vi her lokaliseringen både av postgårdene Nord Hove og Smestad sammen med Postmuseet på Maihaugen (som flyttet til Lillehammer i 2003) og Vegmuseet, som ligger 12 km nord for Lillehammer sentrum.

På andre siden av Lågen, i dagens tettbygde Otta, lå gården Breden som Wangensteén har markert som postgård på sitt kart i 1762.

Av Mjøsbyene var det Lillehammer som var den første som på 1800-tallet fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i Nidaros. Håkon var født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg kommune i Østfold, der hans mor Inga fra Varteig hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften 1205 og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til Østerdalen. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.

Borgenesset i Ringebu er tatt inn i «Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner» med vernebestemmelser gjort gjeldende for fire veggenerasjoner som er tidstypiske både i utseende og form. Den eldste ridevegen går i bratt terreng og er merket som en del av pilegrimsleden. Vegen bærer preg av å ha hatt flere bruksformål, den er bygd inn i terrenget, dels med tørrmur i ytterkant. Vegpartiet lengst mot nordvest har hulvegspreg og viser slitasjespor i fjellet.Traséen som kalles Kongevegen går forbi gårdene Torsgard og Nedre Borgen. Gjennom området går også dagens Ev 6.

Klev og galder er begreper som kan knyttes til spesielle vegløsninger gjennom stupbratte fjellpartier på 1700-tallet. Bildet fra Beckers klev (med innlagt kartutsnitt) litt nord for Borgerenesset viser mange detaljer i hvordan man kunne tilby en kong Christian VI og dronning Magdalena en kjørbar veg i vanskelige fjellpartier på reisen i Norge i 1733. Med materialer og byggeteknikkk som også ble benyttet i utleggerbruer ble det laget noe som kan sies å være en kjedekopling av stupebrett tilpasset vanskelige stigningforhold. Lignende løsninger ble bl.a. brukt i Vårstigen gjennom

Drivdalen og gjennom Galdane på den Bergenske kongeveg. Men kjørbarheten under kongens reise i 1733 var nok likevel avhengig av at utkommanderte soldater på sommerstid flere steder trakk og bar kongens vogn. Slike klevløsninger viste seg snart å bli krevende å vedlikeholde særlig på grunn av rasskader. Også om sommeren kunne  litt regn på trekavlene i bratte bakker gjøre de glatte og vanskelige å ferdes på. Innføringen av «det franske prinsipp» i vegplanleggingen på slutten av 1700-tallet medvirket til at klev og galder ble erstattet med andre traséløsninger.