291 440
redigeringer
→Ludvig Holbergs von-karakterer
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| (4 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Predikat]]''' (intetkjønn; av [[latin]] | '''[[Predikat]]''' (intetkjønn; av [[latin]] subst. n. ''praedicatum'', avledet av verbet ''praedicare'' predikere, forutsi, bekjentgjøre), tidligere stavet ''prædikat'', er et navnetillegg som opptrer i form av [[preposisjon]]er som enten innleder et slektsnavn, for eksempel [[Else de Hansen|<u>de</u> Hansen]], [[Løvenhielm|<u>von</u> Løvenhielm]] og [[Geijerstam|<u>af</u> Geijerstam]], eller binder to slektsnavn sammen, for eksempel [[Munthe af Morgenstierne|Munthe <u>af</u> Morgenstierne]], [[Cederfeld de Simonsen|Cederfeld <u>de</u> Simonsen]], [[Petersen von Fyhren|Petersen <u>von</u> Fyhren]] og [[Graff av Øhr|Graff <u>av</u> Øhr]]. Predikatene ''af'', ''de'' og ''von'' er historisk vanlige i [[Norge]]. I tillegg finnes blant andre ''à'' og ''van''. I noen slektsnavn kombineres predikat med [[:Kategori:Determinativ|determinativer]], for eksempel [[Lippe (slekt)|von <u>der</u> Lippe]] og [[Santos|d<u>os</u> Santos]]. Det er uvanlig at predikat også opptrer som prefiks, for eksempel [[Dunker|<u>D</u>unker]] og [[Desmercières|<u>Des</u>mercières]]. | ||
Sammenliknet med andre land | Sammenliknet med andre land har predikater begrenset utbredelse i Norge. Predikater er likevel en synlig del av norsk navnekultur og -historie i alle fall siden [[1200-tallet]], og lenge inngikk predikater i statens offisielle politikk på området. Særlig på [[1700-tallet]] ble mange [[slekt]]er tildelt predikater som ''de'' og ''von'', vanligvis i forbindelse med nyadling, men tildeling kjennes i alle fall fra [[1600-tallet]] til [[1900-tallet]]. Mens nordmenn ofte forbinder predikater med [[Leksikon:Adel|adel]], da med betegnelsen ''adelspredikat'', finnes de også i andre [[Stand|stender]] og samfunnsgrupper. | ||
I mange områders lokalhistorie finnes personer og familier som har benyttet predikat. For eksempel i [[Sogndal kommune|Sogndal]] er slekten [[Knagenhjelm]] (tidligere ''de Knagenhielm'') knapt til å unngå. Av [[Østlandet|østlendinger]] har man blant andre bondesønn og offiser [[Peder von Todderud]], og beveger man seg oppover til [[Trøndelag]] og [[Nordland]], så finnes slekter som [[Ahnen|von Ahnen]], [[Hadelen|von Hadelen]] og [[Westen|von Westen]]. Videre finnes organisasjoner med predikat i navnet, blant andre | I mange områders lokalhistorie finnes det personer og familier som har benyttet predikat. For eksempel i [[Sogndal kommune|Sogndal]] er slekten [[Knagenhjelm]] (tidligere ''de Knagenhielm'') knapt til å unngå. Av [[Østlandet|østlendinger]] har man blant andre bondesønn og offiser [[Peder von Todderud]], og beveger man seg oppover til [[Trøndelag]] og [[Nordland]], så finnes det slekter som [[Ahnen|von Ahnen]], [[Hadelen|von Hadelen]] og [[Westen|von Westen]]. Videre finnes det organisasjoner med predikat i navnet, blant andre trelastbedrift [[van Severen & Co.|van Severen]], advokatfirma [[Arntzen de Besche]] og [[Baronesse Caspara von Racknitz Legat]]. Predikater eksisterer også i stedsnavn, herunder i [[Oslo]]s [[Gater og veier i Oslo kommune|gate- og veinavn]]. Dette gjelder ikke minst på en gang [[Nederland|hollenderstyrte]] [[Svalbard]], hvor man blant annet finner [[Van Muydenbukta]], [[Van Mijenfjorden]] og [[Van Keulenfjorden]]. | ||
Det finnes predikater som er ankommet gjennom [[Migrasjon|innvandring]] og predikater som har hjemlig opprinnelse, det vil si at de ble antatt i Norge. I begge tilfeller er predikater som idé kulturimport fra kontinentale Europa, som også norsk [[Middelalderen|middelalders]] [[Leksikon:Tittel|titler]] og [[heraldikk]] hentet inspirasjon fra. | Det finnes predikater som er ankommet gjennom [[Migrasjon|innvandring]] og predikater som har hjemlig opprinnelse, det vil si at de ble antatt i Norge. I begge tilfeller er predikater som idé kulturimport fra kontinentale Europa, som også norsk [[Middelalderen|middelalders]] [[Leksikon:Tittel|titler]] og [[heraldikk]] hentet inspirasjon fra. | ||
| Linje 51: | Linje 51: | ||
På [[1800-tallet]] valgte flere slekter, blant andre [[Aubert]], [[Falsen]], [[Cappelen]] og [[Jakhelln]], å oppgi predikatet i sitt slektsnavn. [[Leksikon:Sorenskriver|Sorenskriver]] og [[Grunnloven|grunnlovsforfatter]] [[Christian Magnus Falsen]] (1782–1830) fraskrev seg i [[1814]] sitt adelskap – og på en eller annen tid predikatet som han var døpt med og som oldefaren Enevold Falsen (1686–1761) i [[1758]]<ref name="NBL Falsen CM eldre"/> hadde mottatt. I kartograf [[Benoni Aubert|Benoni d'Auberts]] tilfelle har man med stor sikkerhet kunnet beregne [[1815]] som året da han sluttet å bruke predikat.<ref name="NBL Aubert Benoni"/> Med flere forbehold kan den nedgående bruken av predikater sees i sammenheng med datidens dominerende ideologier, nemlig egalitarisme på [[1800-tallet]] og varieteter av sosialistisk ideologi på [[1900-tallet]]. | På [[1800-tallet]] valgte flere slekter, blant andre [[Aubert]], [[Falsen]], [[Cappelen]] og [[Jakhelln]], å oppgi predikatet i sitt slektsnavn. [[Leksikon:Sorenskriver|Sorenskriver]] og [[Grunnloven|grunnlovsforfatter]] [[Christian Magnus Falsen]] (1782–1830) fraskrev seg i [[1814]] sitt adelskap – og på en eller annen tid predikatet som han var døpt med og som oldefaren Enevold Falsen (1686–1761) i [[1758]]<ref name="NBL Falsen CM eldre"/> hadde mottatt. I kartograf [[Benoni Aubert|Benoni d'Auberts]] tilfelle har man med stor sikkerhet kunnet beregne [[1815]] som året da han sluttet å bruke predikat.<ref name="NBL Aubert Benoni"/> Med flere forbehold kan den nedgående bruken av predikater sees i sammenheng med datidens dominerende ideologier, nemlig egalitarisme på [[1800-tallet]] og varieteter av sosialistisk ideologi på [[1900-tallet]]. | ||
På og etter 1900-tallet har et fåtall personer og familier, for eksempel [[Hirsch|von Hirsch]], gjenopptatt sin bruk av predikat.<ref>Cappelen (1969), p. 123.</ref> Videre har helt nye personer og familier valgt å adoptere predikat, for eksempel slekten Graff, som siden [[1909]] heter [[Graff av Øhr]]. | På og etter 1900-tallet har et fåtall personer og familier, for eksempel [[Hirsch|von Hirsch]], gjenopptatt sin bruk av predikat.<ref>Cappelen (1969), p. 123.</ref> Videre har helt nye personer og familier valgt å adoptere predikat, for eksempel slekten Graff, som siden [[1909]] heter [[Graff av Øhr]].<ref>[[C. F. Graff av Øhr|Graff av Øhr, C. F.]] [[1940]]. ''Familien Graff av Øhr'' : ''en norsk slekts historie'' [[Oslo]]: [eget forlag]. </ref> | ||
Innvandring på 1800-tallet og på 1900-tallet, fra land som [[Sverige]], [[Nederland]] og [[Polen]], har bidratt til økt bruk av predikater i [[Norge]]. Blant andre innvandret den svenske slekten [[Geijerstam|af Geijerstam]], nederlandske [[Hugo van der Vlugt]] (1910–1943) og polske [[Ludwik Szacinski De Ravicz|Ludwik]] (1844–1894) og [[Kasimir Szacinski de Ravics|Kasimir Szacinski de Ravicz]] (1852–1887). Det samme gjelder innvandring fra [[Spansk|spansk-]] og [[portugisisk]]språklige land. I dette tilfellet sees også for Norges del forholdsvis ukjente varianter, nemlig predikater som kombinerer preposisjon og determinativer, for eksempel spanske ''del'', som er en kontraksjon av ''de'' og ''el'' (determinativ for definitt [[singularis]] [[maskulinum]]), og portugisiske ''dos'', som er en kontraksjon av ''de'' og ''os'' (determinativ for definitt [[pluralis]] maskulinum). | Innvandring på 1800-tallet og på 1900-tallet, fra land som [[Sverige]], [[Nederland]] og [[Polen]], har bidratt til økt bruk av predikater i [[Norge]]. Blant andre innvandret den svenske slekten [[Geijerstam|af Geijerstam]], nederlandske [[Hugo van der Vlugt]] (1910–1943) og polske [[Ludwik Szacinski De Ravicz|Ludwik]] (1844–1894) og [[Kasimir Szacinski de Ravics|Kasimir Szacinski de Ravicz]] (1852–1887). Det samme gjelder innvandring fra [[Spansk|spansk-]] og [[portugisisk]]språklige land. I dette tilfellet sees også for Norges del forholdsvis ukjente varianter, nemlig predikater som kombinerer preposisjon og determinativer, for eksempel spanske ''del'', som er en kontraksjon av ''de'' og ''el'' (determinativ for definitt [[singularis]] [[maskulinum]]), og portugisiske ''dos'', som er en kontraksjon av ''de'' og ''os'' (determinativ for definitt [[pluralis]] maskulinum). | ||
| Linje 72: | Linje 72: | ||
== Litteratur og fiksjon == | == Litteratur og fiksjon == | ||
=== Ludvig Holbergs von-karakterer === | === Ludvig Holbergs von-karakterer === | ||
I flere av sine komedier, gav Ludvig Holberg både predikatbruk og -brukere til dels ufordelaktig fremstilling. Av Holbergs såkalte von-karakterer, er ''Herman von Bremen'', ''Jacob von Tyboe'' og ''Ulysses von Ithacia'' fremtredende. Holbergs harselas kunne gjenspeile deler av samtidens syn på den stadig økende bruken av predikater, men den kan også sees i sammenheng med Holbergs antiaristokratiske ideal; han var – i ånden etter 1660 – tilhenger av kongelig enevelde med støtte fra borgere. Holberg-viter Jens Bjerring-Hansen ved Universitetet i København mener at det var på «mode i borgerskabet på Holbergs tid» å tillegge seg tysk ''von'' for å fremstå som finere og oppnå større aktelse. Skikken forklares som «fine fornemmelser og pyntesyge hos en borgerstand, som stræbte efter at vinde indpas i en finere verden». | I flere av sine komedier, gav Ludvig Holberg både predikatbruk og -brukere til dels ufordelaktig fremstilling. Av Holbergs såkalte von-karakterer, er ''Herman von Bremen'', ''Jacob von Tyboe'' og ''Ulysses von Ithacia'' fremtredende. Holbergs harselas kunne gjenspeile deler av samtidens syn på den stadig økende bruken av predikater, men den kan også sees i sammenheng med Holbergs antiaristokratiske ideal; han var – i ånden etter 1660 – tilhenger av kongelig enevelde med støtte fra borgere. Holberg-viter Jens Bjerring-Hansen ved Universitetet i København mener at det var på «mode i borgerskabet på Holbergs tid» å tillegge seg tysk ''von'' for å fremstå som finere og oppnå større aktelse. Skikken forklares som «fine fornemmelser og pyntesyge hos en borgerstand, som stræbte efter at vinde indpas i en finere verden». | ||
I komedien ''Den 11. Junii'' heter det: «I gamle dage heedte de beste Kiøbmænd kun Hans Jensen, Per Persen og Koenen Anne Pers eller Else Christensens; men da fik mand rigtig sine Rentepenge den 12te eller 13de Junij; Men siden de ere blevne Herskab, er kommen til at age; har faaet tilnavne med et von for an; og en hob Kaal-Orme eller randede Laquejer i Hælene efter sig og Punge bag i Peruqven, saa er den 24. Junij god Betaling[.]» | I komedien ''Den 11. Junii'' heter det: «I gamle dage heedte de beste Kiøbmænd kun Hans Jensen, Per Persen og Koenen Anne Pers eller Else Christensens; men da fik mand rigtig sine Rentepenge den 12te eller 13de Junij; Men siden de ere blevne Herskab, er kommen til at age; har faaet tilnavne med et von for an; og en hob Kaal-Orme eller randede Laquejer i Hælene efter sig og Punge bag i Peruqven, saa er den 24. Junij god Betaling[.]» | ||